Nytt kapittel

Vi har ikke vært så flinke til å holde dere oppdatert på denne siden av Atlanteren. Delvis fordi vi har vært mer opptatt av å være tilstede her vi er, delvis fordi vi har hatt mye å tenke på. Det gir oss stor glede å dele det vi opplever, og vi er ydmykt takknemlige for at dere følger med.

 Atlanterhavet, vår favoritt. Foto: Torgeir Beyer

Atlanterhavet, vår favoritt. Foto: Torgeir Beyer

Vi har ikke tall på hvor mange ganger det siste året vi har sagt "herlig fred, så privilegerte vi er som er akkurat her, akkurat nå" og "dere, vi er jammen gode på valg og prioriteringer, som tilsammen gjør at vi er her vi er." I øyeblikket disse setningene blir ytret, mener vi dem. Virkelig. Men rundt nyttår, på Kapp Verde, begynte en prosess som gjør at vi nå legger båten på land i USA og flyr hjem. Å seile rundt jorden er ikke vårt eventyr. I hvert fall ikke nå.

 Havanna. Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Havanna. Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Vi snublet tilfeldig inn i seileeventyret for tre år siden, kjøpte båt for to år siden og nå har vi snart vært på tur i ett år. Vi stupte i det, med hodet og kroppen og hjertet på en gang. Vi så oss aldri tilbake, ga aldri plass for tvil. Kanskje var det på havet vi skulle finne lidenskap? Ingen av oss har noen gang følt seg friere enn med dønninger under kjølen. Da vi reiste fra Oslo i sommer trengte vi å komme oss bort, lære å puste igjen, lære å leve. Målet med seileeventyret var å kjenne ekte glede igjen, det var lenge siden sist. Vi reiste ut på leting etter meningen med livet.

Seilturen har gitt oss alt vi drømte om, og mer. Vi har hatt en hverdag langt utenfor vår egen komfortsone. Vi har blitt utfordret og utfordret oss selv. Vi har hatt hele dager der vi bare har vært glade. Vi har ledd mer, smilt mer, lært mer, opplevd mer. Det har jo ikke vært bare bra, men vi er nok bedre mennesker enn før vi reiste.

 Paloma i Mindelo. Foto: Torgeir Beyer

Paloma i Mindelo. Foto: Torgeir Beyer

På Kapp Verde kom kapteinen til et punkt der jeg skulle ønske jeg fant en overlapp mellom mening med livet og mening med seiling. Jeg har funnet en behagelig ro, jeg har kjedet meg lenge nok til å lande. Jeg har oppdaget en trang til å fylle livet med noe meningsfullt. Utrette noe. Gjøre en forskjell. Det var snart på tide å planlegge hjemreisen. Å ta opp det med Elise var ingen enkel ting. Vi delte drømmen om å seile rundt jorden, vårt felles prosjekt, vårt felles hjem. Å endre på planene føltes omtrent som å gjøre det slutt med en kjæreste du fortsatt er glad i, men ikke forelsket i.

Det har ikke bare vært lett å fatte denne beslutningen. For matrosen sin del har det tatt tid å venne seg til tanken om hverdag hjemme igjen. Seilturen har vært en etterlengta pause fra å forholde seg til hvilken retning livet skal ta, et hav av tid til å tenke, nok avstand til å få perspektiv. Å skulle hjem betyr også å starte neste kapittel i livet. Det har tatt tid, men jeg har endelig funnet ut at svarene ligger på andre siden av Atlanteren. I Oslo. Det føles nesten like spennende og skummelt som da vi skulle krysse hav for første gang, men det er vel noe med det man er vant til og så videre. Seiltur har blitt det vanlige nå, livet hjemme noe annet.

upload.jpg

Å være på langtur er frihet og eventyr, det er naturopplevelser og øl og fine folk. Men det er mye annet også. Det er å sove med et halvt øye åpent på anker, i tilfellet man ikke sitter godt nok fast og drar seg inn i en annen båt eller inn på land. Det er en evig liste med gjøremål, som alltid blir lenger for hver punkt man får strøket ut. Bytte olje, vaske skroget, pusse rust, lappe jolle. Det er å aldri komme helt frem, selv om man alltid er hjemme. Det er å ha dårlig samvittighet for at man ikke er nok tilstede for de der hjemme. Og samtidig ha dårlig samvittighet for at man ikke opplever nok, nyter nok, er tilstede nok der vi er. Det er bekymring over økonomi og forestående vedlikehold på skuta. Ferie som hverdag er veldig forskjellig fra ferie fra hverdag.

Nå er kjærlighetssorgen over å ikke skulle seile Stillehavet i egen båt blandet med frydefull forventing om igjen å skulle skape en hverdag i Oslo. Vi gleder oss til å komme hjem igjen. Til å være der de menneskene vi er mest glade i er. Til å ta med oss havet og roen og gleden hjem. Til å endelig begynne å jobbe igjen. Til å vite at sengen står på samme sted i morgen tidlig som den gjør i kveld, og at leiligheten ikke har dultet borti nabobyggene i løpet av natten. Til å ha kjøleskap med dør heller enn lokk, kjøkkenbenk som ikke beveger seg og matbutikk som ca alltid er åpen rett rundt hjørnet. Til rutiner. Til forutsigbarhet. Til byen vår. Sees i juni, Oslo!

upload.jpg