We're back!

I går kveld kom vi frem til a Corunã, hvor vi la igjen båten for seks uker siden. Som alltid før lengre reiser, var det hektiske dager den siste uken og ingen søvn siste natten før avreise. Likevel kom vi ikke helt i mål med gjøremålslista i Norge. Heldigvis har vi gode venner hjemme - både de som kommer på besøk med utstyr vi ikke rakk å få levert og de som er hjemme og fikser praktiske ting. Hurra for det. 

IMG_5875.JPG

Men hallo. Nå er vi faktisk på tur. Sånn på ordentlig. Lenge. Det skulle jo egentlig være ett år. Melkeruta. Ett år på eventyr føltes ganske lenge for ett år siden. Vi skulle seile den vanlige ruta. Trygt, godt, overkommelig. Men så reiste vi på tur og begynte å å lese eventyr seilere før oss har skrevet, samtidig oppdaget vi hvor godt vi likte å være på tur. I eventyret levde vi. Fant igjen pusten og oppdaget hvor fint livet kan være. Det var jo ikke det at vi ikke hadde utfordringer underveis, det vet dere jo. Men likevel gikk det ikke mange dagene før vi begynte å spøke om jordomseiling, drømme, lese, fundere. Når er det godt seilevær i Stillehavet, når er det uværssesong? Hvor mange dager er det lengste man går uten å se land? Hvordan er ruta fra Australia og hjem? Hva snakker man om når man har sett hverandre hver dag i 999 dager? 

Da vi første gang tenkte på (og samtidig bestemte oss for) langtur, i påsken '14, var det jordomseiling vi ville på. Den gang var det mest fordi vi synes det hørtes kult ut å kunne si at vi hadde seilet rundt jorda. Da jordomseilingsspiren igjen begynte å gro, i Brest før kryssing av Biscaya, var det en mer moden drøm. Nå er dette noe vi vil fordi vi har det bedre ombord Paloma enn noe annet sted i verden. Fordi å lære å seile, samtidig lærer oss å smile. Fordi å bli gjennomvåt av plutselig regnvær, er en god anledning til å puste. Fordi seierene vi opplever hver eneste dag i møte med motor, elektronikk og de tusen andre praktiske gjøremålene ombord, gir oss tro på oss selv. Meningen med livet er å ha det bra, tror jeg. Og for å ha det bra på land, trenger vi først å ha eventyr som hverdag. I tre år. Rundt jorda. Ombord den aller fineste lille seilbåten, Paloma. Med hverandre, og av og til med andre. 

IMG_5876.JPG

Det var egentlig ikke så vanskelig å bestemme seg for å endre planen fra ett til tre år. Fordelene er så mange flere, og så mye større, enn ulempene. Men det er mange der hjemme vi kommer til å savne, heldigvis, særlig de små. Dog handler dette ikke om dere, det handler om oss. Våre liv. Og vi er glade for at dere forstår at dette er viktig for oss, riktig for oss. Det eneste vi fremdeles må finne ut av det økonomiske, men det tror vi på at løser seg på sikt. (Det er jo uansett ikke så mye å bruke penger på i Stillehavet.) 

Nå ligger vi i havna i a Corunã og gynger. Vi er på vannet igjen. Flyter. Mens vi har vært borte har vi fått utbedret en skade på roret. Før vi reiser herfra må vi også bytte pakningene inn og ut av motorblokken, for å tette en oljelekkasje. Til helgen kommer ny dynamo fra Norge, og sammen med den et batterimeter som kan fortelle oss hva som trekker hvor mye strøm og hvor mye vi lader. Gjøremålslisten er evig. Det er på ingen måte gratis å være på langtur.

Om du skulle få lyst til å støtte oss med noen kroner kan du vippse til 55758 eller søke opp Fjerne farvann i vipps. Vi har også fått oss en satellittracker, så hvis du vil følge posisjonen vår og skrive smser med oss kan du melde deg inn i foreningen Fjerne farvann

Xx, kapteinen