Kjære dagbok III

Å være på langtur føles litt som å leve i en parallell verden. Vi er i en boble der alt som er kjent er tatt bort. Ingen ting av det som tidligere har vært, eksisterer lenger. Boblen fylles av nye inntrykk, nye steder, nye mennesker, nye følelser. Det er lettere å puste. Lettere å smile, og faktisk mene det. Lettere å være tilstede.

Men det er ikke til å komme fra at det også er slitsomt. Så mange nye inntrykk. En evig gjøremålsliste med ting vi bør få gjort. Sette sammen på nytt kontakten til solcellen, henge opp listen foran ledningene, vaske badet, lime fast doen, bytte pakning i en pumpe, fikse AISen, skure skutesiden, sjekke været, henge opp igjen takplatene vi har tatt ned, planlegge neste etappe. Og det er slitsomt å være kontinuerlig bekymret. Hva er det neste som blir ødelagt? Er riggen passe stram, står masten fremdeles rett, har vi nok strøm, hvorfor blir det vått i piggen, blir været som det er meldt? Hørselen får minst ett nytt gir i møtet med alle nye lyder. Desperat forsøker vi å gi lydene mening. Ufarliggjøre dem. Hva piper nå, hvorfor kommer det en dunkelyd fra roret, hvordan får vi seilene til å slutte å blafre, går motoren jevnt, piper det fra en varsellampe nå, dunker det mer i roret enn for to uker siden, hva er det som ruller rundt i luken jeg sitter på? Jeg er langt utenfor egen komfortsone. Langt utenfor. Gjentatte ganger de siste ukene, har jeg derfor stilt meg selv de samme spørsmålene om og om igjen. Hvorfor gjør vi egentlig dette? Er det verdt det?

Men så, Paloma danser gjennom bølgene. Tøffer seg. Viser oss at hun er mye mindre redd enn oss. Vi snakker om å redusere seilføringen, krenger det ikke unødvendig mye nå? Vi setter rev i seilet, og Paloma belønner oss med å øke farten. Vi er på lag, Paloma, Elise og jeg. Vinden løyer igjen, og på nytt heiser vi hele storseilet og ruller ut genoaen. Vi slipper ut, strammer inn, justerer kurs, prøver og feiler. Finner oss en annen båt å ha imaginær regatta med, vinner høyde, seiler fortere, jubler. For all del, båten vi har regatta med kan gjerne være en fiskeskøyte på vei en helt annen retning. Og hvis den andre båten seiler fortere enn oss, avlyses regattaen.

Plutselig er det bare gøy. Solen går ned i en vakker solnedgang, på himmelen over oss tennes flere stjerner enn jeg ante at eksister, månen dukker frem som et skall av seg selv, stjerneskuddene lyser opp himmelen, solen står opp igjen som en trillrund ildkule og delfinene leker rundt oss. Vinden driver oss fremover og det finnes ikke lenger lyder vi ikke forstår. Tvilen eksisterer ikke i noen av disse øyeblikkene. Det er derfor vi gjør dette, det er verdt det.  

For ikke å snakke om når vi kommer frem et nytt sted. Fortøyer båten og går på oppdagelsesferd. Prater med noen som har bodd hele livet sitt på ett sted, noen andre som har vært på eventyr mer enn halve livet. Deler opplevelser. Ler. Blir kjent med andre som er på tilsvarende tur som vi er. Snakker med dem om lydene, om tvilen. Blir lettet over å høre at de føler det på samme måte. Drikker lokal øl, lager pizza i båten og leter etter meningen med livet. Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem igjen, egentlig?

Andre dager våkner jeg midt på natten med lunger der det ikke er plass til luft. Tårene sitter fast i øynene og vil ikke slippe taket. Angsten spiser meg opp fra innsiden og jeg husker at det også er derfor jeg gjør dette. Derfor dette er viktig. Nødvendig. Jeg trenger å lære å puste igjen. Smile, og faktisk mene det. Være tilstede. Skape rom for nye følelser. Det er fint å være på tur, altså. Det er det. Fint å være på havet. Fint å komme i havn. Fint å reise ut igjen. 

Elise og jeg er oppå hverandre konstant. Den ene døren vi har, inn til doen, lukkes i praksis ikke. Jeg er utpreget mer sosial enn hun er, eller, jeg får i hvert fall dekket behovet for alenetid raskere. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i å sove, i motsetning til Elise, og derfor gjerne får tre-fire timer hver dag mens vi er i havn til meg selv før jeg vekker henne. Dagene på land går i stor grad med til opplevelser og sosialisering, og kun unntaksvis til å ligge i hver vår køye med bok og musikk. På havet er det annerledes. Der er døgnet delt i to og vi har hver vår halvdel av det. Når seilene er trimmet, vinden stabil og autopiloten tar ansvar for at vi kommer frem dit vi skal, føles det som at vi har en evighet av tid til å stirre på stjernene, lese bøker om tidligere, norske seilehelter (foreløpige favoritter: Havets vagabond, Rundø og To Fluer), bøker om mildt sinnsyke mennesker (foreløpig favoritt: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?), stirre på stjernehimmelen og ønske oss å lære mer om navigasjon uten elektroniske hjelpemidler, lære meg selv å spille ukulele, danse med delfinene. Det er fint å være på langtur, altså. Det er virkelig det. 

Om noen få dager skal vi hjem igjen. Hjem til alt som er kjent. Hjem for å gå i bryllup og feire kjærligheten, hjem for å hilse på nytt liv og feire livet, hjem for å jobbe og feire alt vi har lært de siste årene, hjem for å si på gjensyn og feire at byen vår og menneskene våre fremdeles kommer til å være der når vi kommer hjem om ett år. Hjem for å fullføre alt vi må fullføre for å få fred mens vi er på tur. Men først skal vi krysse Biscaya. Værmeldingen er ikke helt perfekt, men det er nært nok. Vi planlegger å være fremme i morgentimene på mandag. I ettermiddag reiser vi fra scillyøyene i England til Brest i Frankrike, den seilasen forventer vi at tar omtrent ett døgn. 

Xx, kapteinen  

image.jpg