Mens vi venter på propellen

Propellen har ankmmet Larne! Planen var egentlig å kjøre båten inn til land, vente på at tidevannet forsvinner og sette den på når det er lavvann. En av fordelene med å ha en langkjølet båt, er at vi kan gjøre nettopp det. Imidlertid er det gunstig vind i dag, og vi er litt utålmodige på å komme oss videre. Og skulle vi ha ventet på tidevannet, hadde vi kommet oss avgårde tidligst rundt midnatt i kveld. Våre gode hjelpere her har derfor ordnet med å få tatt oss ut av vannet, uten at vi helt har forstått hva som skal skje. Jeg lurer på om de triller en slags krybbe ut i vannet, for så å dra denne opp på land. Det blir uansett veldig spennende både å komme på land i et land (nesten) uten kraner og å se om propellen passer. Kryss fingrene! 

 Winning team. (Neida. Joda.)

Winning team. (Neida. Joda.)

Siden sist har vi seilt regatta. Det er et aktivt seilemiljø i Larne, med flinke folk i de fleste klasser. På dagtid er barna på seilskole, de har så mye ekte seileglede at jeg gjerne skulle lånt litt. Hver tirsdag og torsdag, pluss noen ganger på søndagene, er det regatta for de store båtene. Det betyr båter pluss minus vår størrelse. Tirsdagens regatta var et "ladies race," og vi kunne jo ikke annet enn å si ja da vi ble bedt pent av en båt som manglet skikkelig kvinnskap. Det skulle være en lady at the helm, ved roret, gjennom hele regattaen. Elise styrte båten med stødig hånd, mens den pensjonerte doktoren som egentlig kan håndtere hele båten alene og den snakkesalige, tidligere marinesoldaten som har vært overalt og gjort alt før, prøvde å inkludere meg i trimming av seil. Før vi begynte ble det nevnt noe om spinnaker. Elise og jeg lo litt nervøst, og funderte på om de var seriøse. Og det var det jo klart at de var. Opp og ned to ganger i løpet av den halvannen timen vi var utpå. Jeg spurte og undersøkte. Hvor har du festet bomopphalet, hva går nedtrekket gjennom på dekk, hvor er skjøtene festet, hvorfor har du to skjøter. Vi fikk en grundig innføring, flaks for oss siden vi har vært litt redde for å prøve spinnaker første gang. Det er fremdeles et seil jeg har enorm respekt for, men jeg er ikke lenger direkte redd for det. Alle hjerter gleder seg. 

I dag håper vi altså å komme oss avgårde. Vi setter seil for Dublin, og forbereder oss på at det tar et lite døgn. Det blir rart å bare være to ombord, nå som Siri har reist hjem, men det blir veldig deilig å logge noen nautiske mil igjen. I dag er vår sjette dag i Larne. Det har vært en innholdsrik uke, men også en uke der vi har hatt tid til å lande litt. Ting har gått ganske mye i ett siden vi dro fra Oslo, med lange dager og mye inntrykk. Å være på seiltur føles litt som å leve i et parallelt univers. Når vi nå slapp oss selv litt ned på jorden igjen denne uken her, fulgte også psyken med ned. Konklusjonen er altså at du faktisk kan seile fra problemene dine, i hvert fall nesten. Men de blir ikke borte likevel. Og om et par uker skal vi tilbake til Oslo for å besøke dem. Merk, vi skal ikke hjem. For hjemme er der Paloma er. Her. Alltid på vei videre. 

Xx, kapteinen

 The doc. Fantastisk mann! 

The doc. Fantastisk mann!