Havmonsteret Biscaya

Siden vi begynte å faktisk sette oss inn i hva langtur er og planlegge å bruke ett år rundt Atlanterhavet, har det vært tre krysninger jeg har vært særlig spent på: Norskesjøen, Biscaya og returen fra New York til Europa. I dag renner svetten av oss i Spania, og vi kan krysse to av tre av listen. Wow.  

Opprinnelig plan var å reise fra Dublin, langs Irlands østkyst til Cork eller Kinsale, for å krysse Biscaya derfra. Imidlertid har vi seilet lite med to ombord, og alt som ga oss retrettmuligheter og sjanse til å sove litt ekstra underveis ble notert med pluss i margen. Da vi oppdaget at England har øyer med kritthvite strender langt ute i havgapet på sydspissen, ble det derfor et naturlig stoppested på veien. Vi la fra land i Dublin mandag ettermiddag, og ble med tidevannet sørover. Sy Hakuna matata, som reiste fra Oslo samme dag som oss og som vi har seilt sammen med siden Farsund, reiste sammen med oss. "Paloma Paloma? Hakuna matata, Hakuna matata. Hur går det för er?" Vi har blitt vant til, og gleder oss over, oppkall fra Johanna (og Sigurd) på kanal 72 på VHFen. Det er alltid hyggelig å ha en seilbåt på horisonten, og særlig en med venner ombord. Vi kom frem til Scillyøyene i England med minutters mellomrom og fortøyde begge båtene på samme bøye. Himmelen var full av stjerner, men månen hadde gått ned, og det eneste lyset rundt oss var i strålen fra lyktene våre. Det hadde tatt i underkant av halvannet døgn å seile 212 nautiske mil med 6 knop i snittfart, overraskende raskt for vår gamle kjerring. (Og ikke mulig å gjenta uten enten mer vind eller like mye strøm med oss.) Jeg innrømmer at jeg lo da dagslyset kom, og vi oppdaget at de to nærmeste bøyene var ledige. I løpet av formiddagen til vi oss en snartur på land for å gå på oppdagelsesferd. Fin dag! 

image.jpg

Vi hadde vurdert om vi skulle seile direkte fra Scilly over Biscaya til a Corunã. Imidlertid mente værmeldingen at en ny snarvisitt på land, denne gangen i Frankrike, ville være en bedre plan. Etter 14 timer duvende på en bøye, satte vi derfor kursen ut i havet igjen. Vi hadde timet overfarten for å få medstrøm siste biten inn, hvor det vanligvis er 2-3 knop strøm med eller mot deg - noen ganger kan man her møte så mye som 7-8 knop strøm. Allerede da vi heiste seil på Scilly var det mindre vind enn værmeldingen hadde meldt. Vi tvang forseilet ut på den ene siden med spribommen og låste storseilet med jibbremsen på andre siden, seilte i medvind gjennom relativt flatt hav. I løpet av natten ble det etterhvert litt mer bølger og litt mindre vind. Når en bølge flytter båten så seilene kollapser i mangel av vind, for deretter å bli fylt igjen, dundrer og smeller det i skjøter og fester, hele båten rister. Å ligge nede og prøve å sove, mens dette skjer over dekk, er så å si helt umulig. Båten fungerer som et ekkokammer og alle lyder blir minst tusen ganger så voldsomme. Så lenge vi holdt grei fart og det gikk litt tid mellom hver gang det blafret i seilene, lot vi det stå til. Men i morgentimene ga vi opp og startet motoren. Vi kom frem til tidevannsstrømmene akkurat når vi hadde planlagt, og ble med vannet inn. Da vi la til land torsdag ettermiddag hadde vi vært akkurat ett døgn underveis, og tilbakelagt enda 134 nautiske mil. 

image.jpg

Værmeldingen videre sa at dag en var relativt vindstille, dag to og tre hadde fin vind, dag fire var delvis vindstille og delvis motvind, deretter skulle vinden bli delvis kaotisk og mye fraværende. Overfarten fra Brest i Frankrike til a Corunã i Spania tar omtrent tre døgn i ok vind og vær. Vi tenkte derfor å sove en natt og bli med tidevannet ut morgenen etter. Så startet vi med vindstille, og få god vind de to påfølgende dagene. På seiltur går dagene i hverandre, vi forholder oss til "i dag", "i morgen", "om noen dager", men ikke så mye til ukedagenes navn. Det hadde derfor gått oss hus forbi at vi planla å reise ut på et hav på en fredag. Det gjør man jo ikke. Det er basiskunnskap for alle seilere. Da blir alt krøll og galskap. Motor svikter, seil revner, kjølen faller av. Vi hadde åpenbart ikke noe annet valg enn å være en dag i Frankrike. 

image.jpg

Tradisjon tro bakte vi pizza i båten, lagde wraps til å spise underveis og forberedte snacks til overfarten. Vi har funnet ut at sannsynligheten for at vi velger brokkoli, sukkererter eller reddiker fremfor sjokolade og potetgull, er betydelig større hvis førstnevnte finnes oppkuttet og lett tilgjengelig. En boks med grønt har derfor fått fast plass i cockpit underveis. Hakuna matata kom inn til Brest fem timer etter oss på torsdagen, og vi planla å gå videre sammen. Det var mye frem og tilbake for å prøve å få tidevannsstrømmer, distanse, vind og dagslys til å gå opp. Vi hadde alle lyst til å ankomme Spania mens det fremdeles var lyst. Vi var alle spente, Biscaya er ett av de mest beryktede havområdene vi kjenner til. Avreisen ble stadig fremskyndet, og rett over elleve fredag kveld kom Sigurd bort for å fortelle at de hadde tenkt til å reise. De går uansett saktere for motor, og vi ville klart å ta dem igjen før vi kom ut i havet. Vi minnet om at det fremdeles var fredag, da han ikke så nevneverdig skremt ut oppholdt vi ham med snakk. Prioritering av rute, kurs, vind. Plutselig var klokken blitt så mye, at også Hakuna matata dro etter midnatt. Vi la fra land tyve minutter senere og fulgte etter dem ut i havet. 

Biscayabukten grenser til Irland og England i nord, Frankrike i øst, Spania i sør og Atlanterhavet i vest. Når det blåser vestavind kommer sjøene inn fra havet. Kontinentalplatene møtes under vann og lager en 3-4000 meter høy undersjøisk fjellvegg. Havmonsteret Biscaya har krevd mang en båt i stormer gjennom historien. Sommeren frem til første halvdel av august er kjent som det beste tidspunktet å finne et værvindu, før høststormene setter inn. Vi har lest skrekkhistorier om 18-meters bølger og lite gjestmildt vær. 

Vi tilbrakte tre netter og tre dager på Biscaya. De første to nettene var stjerneklare, med luftfuktighet så høy at det rant vann av seilerjakkene våre. For hver natt kledde jeg på meg varmt tøy senere og for hver natt kledde jeg av meg ett nytt lag med ull. De første to dagene hadde vi sol fra skyfri himmel og vinden i ryggen. Vi seilte i bikini og t-skjorte, vår største bekymring var om vi fikk i oss nok vann.  

image.jpg

Nåja, det er egentlig ikke helt sant. På vei fra Larne til Dublin forrige uke, sa motoren fra at den ikke klarte å lade batteriene våre. Vi feilsøkte litt, hadde god spenning i både startbatteriet og forbruksbanken. Feilmeldingen forsvant, og jeg var ikke mer enn normalt bekymret for å gå strømtom. (Møt kontrollfreaken Emilie, alltid bekymret for å gå strømtom.) På vei til Scilly kom og gikk feilmeldingen litt, men innen vi var kommet til Brest var den mer borte enn tilstede og batteriene var godt oppladet. Vi lot derfor være å koble oss på landstrøm i Frankrike. Upsi. Feilmeldingen kom tilbake første natt på vei ut i havet, og batteriene viste lite tegn til å ta til seg lading fra dynamoen. Bølger og motorlukt er en kombinasjon jeg unngår hvis jeg kan, og løsningen ble derfor å spare på strøm. Vi gikk med kart på iPad i stedet for plotter og håndstyrte i stedet for å la autopiloten ta jobben. To døgn for seil senere var det kun VHF, kjøleskap og lanterner som hadde brukt strøm.  Til å begynne med var det en velsignelse å ikke ha autopilot. Vi ble tvunget til å være mer oppmerksomme, tenke mer på seilføring og fokusere mer på å faktisk seile. Tidligere har vi gjerne prøvd å sette seil så kjapt som mulig, for deretter å forsvinne inn i en bok eller eget hode. Naturopplevelsene blir enda sterkere når man sitter kontinuerlig til rors. Soloppganger, delfiner som leker, bølger, havet, fargene, solnedgang, månen, stjernene, stjerneskuddene. Dag to var en særlig fin dag. Den startet med at Elise ropte "Emilieemilieemilieemilie, EMILIE! HVAL! Hvaaaal!" Jeg kom rumlende ut av køya mi, til synet av tre-fire finnhval svømmende rundt Paloma. Antallet seilbåter som synker fordi de kræsjer med hval, er høyere enn antallet som synker fordi de kræsjer med containere som har falt av lasteskip. Det har noen sagt til oss. Jeg gjentok resolutt at de er vant til å ikke svømme inn i hverandre, så de vil jo ikke svømme inn i oss heller. Sant, ja? Det gir jo mening. Vi hørte pust bakfra, og synet da vi snudde oss er ett av de aller mest spektakulære jeg har opplevd. Hval på hval kom byksende gjennom bølgene. Lange, slanke, sorte dyr, som visst har glemt fjes der hodet skulle vært, halvveis hoppet fremover i havet for å ta oss igjen. De kom med en sånn fart at vi ikke kunne annet enn å hvine, delvis fordi vi frydet oss over hvor fantastisk naturen er og delvis fordi vi halvveis ventet på at en av dem skulle hoppe oppi båten og knuse oss. Vi sluttet etterhvert å telle, men det må ha vært i hvert fall hundre dyr i flokken. De fleste vil jeg anså at var syv-åtte meter lange, men de lengste var betydelig lengre enn båten vår. De stupte ned under oss, dukket opp på andre siden av båten, svømte langs skutesiden, gjorde nærmest piruetter gjennom vannet og danset rundt skroget vårt. Vi stod der begge med trill runde øyne og var så opptatt av å oppleve at vi nesten ikke klarte å ta noen bilder. 

image.jpg

Håndstyring er tungt for kroppen. Elise hadde allerede vondt i nakken da vi begynte, og har en rygg som er kjent for å være trøblete. På kvelden dag to lurte hun på om jeg kunne gå på vakt en halvtime før oppsatt plan. Da hadde hun kramper i hele ryggen. Vi visste begge umiddelbart at hun hadde sittet for lenge til rors, og at dette var noe vi kom til å angre på. Vinden løyet og jeg trengte mer seil. Ikke verdens enkleste oppgave. Elise karret seg ut av sengen, og vi fikk etterhvert opp seilet. Jeg kjempet meg frem gjennom natten. Feiret at jeg for første gang på turen kunne seile i t-skjorte på natten. Noen regndråper traff meg, vinden kom mer og mer i kast. Oh no. Ganske snart åpnet himmelen seg og dusjet både meg, seilene og dekket. Egentlig ganske praktisk etter dagesvis med sjøsprøyt og salt hav. Natten var helt sort rundt meg. Jeg hadde såvidt strøm til å drive lanternene. Vi suste fremover i syv-åtte knops fart. iPaden hadde jeg gjemt unna for lengst, så jeg seilte kun på kompasskurs. I grålysningen ga regnet seg og ble erstattet av tåke. Vi kunne telle antall timer til havn på hendene da Elise kom opp og tok roret en times tid. Vinden hadde løyet og vi gikk for motor med storseilet oppe. Da land dukket opp av tåken, akkurat der det skulle være, jublet jeg av glede. Vi kom i havn etter to døgn og nitten timer på havet, med 368 nye nautiske mil i loggen. 5,5 knop i snitt var fortere enn vi har regnet med å seile, så det er gledelig. Hakuna matata kom frem en liten time før oss, og vi hadde hatt kontakt med dem over VHF hele veien over. Spesielt trivelig var det da vi fikk tilsendt hilsen fra niesene i Oslo via Hakuna matatas satelittelefon, tusen takk for hilsen Ella og Maria! 

Vel fremme i Brest fikk vi en velfortjent dusj, etterfulgt av en enda mer fortjent ankerdram, før vi dro ut på middag med Hakuna matata og Marlene. Marlene reiste fra Dublin dagen etter oss, men gikk rett til a Corunã uten stopp. De kom frem natt til lørdag, etter omtrent fire døgn på havet, og hadde hatt betydelig mer vind og bølger enn oss. Vi var godt fornøyde med valg av reiserute, og enda mer fornøyde med å faktisk ha kommet frem. Hurra!  

Foto: Espen, sy Marlene

Foto: Espen, sy Marlene