Gode hjelpere og oppdagelsesferd(er)

Som dere vet, måtte vi be redningstjenesten i Belfast om hjelp fredag kveld da vinden løyet i motstrøm, og vi ikke hadde motorkraft. Videobevis under: 

At redningsaksjonen også ble plukket opp av diverse nord-irske nyhetsmedier, deriblant BBC news, har gjort oss til en slags kuriositet i lokalmiljøet. Gjengen fra Larne Lifeboat viste seg allerede på vei inn til land å være bra folk. Da to dykkere i tillegg banket på skroget vårt lørdag morgen og lurte på om vi ville at de skulle sjekke tilstanden, trodde vi at vår kvote god karma var brukt opp. Den gang ei.

Lørdag kveld tok de samme to dykkerne oss med ut i Belfast. Steve har akkurat passert seksti, er kompis med sønnene sine, profesjonell dypvannsdykker og en eventyrlysten mann. Keiran er omtrent ti år yngre, prater ustanselig, drikker kun Newcastle brown, vet mye om vikinger og dykker fordi det er gøy. Først viste de oss Carrickfergus og høydepunktene i Belfast, inkludert rådhuset, kirker, Titanic, veggmalerier og diverse GoT-spots. Hele veien fikk vi servert lokalhistorie og anekdoter om landets utvikling. Skikkelig pub med god, grillet biff og lokalt øl på tap, etterfulgt av pub-til-pub i Cathedral district, var oppskrift på en interessant kveld.

 Gjengen på middag i Belfast.  

Gjengen på middag i Belfast.  

Alle stedene vi gikk var det gamle og unge folk om hverandre. Mer og mindre pyntet. Yrende liv overalt. Det føles rart å taske gatelangs på nattestid i en by med så belastet historie. For få år siden fantes det ikke mennesker i gatene etter klokken seks, det var for farlig. Bussene gikk ikke. Rullegardinene var trukket ned. Vi gikk forbi Hotel Europa, verdens mest bombede bygning. I kvartalene rundt er det nå utesteder, restauranter og butikker. Utdrikkningslag i kostymer, familier på vei til middag, par som akkurat har vært i operaen, vennegjenger på jakt etter den morsomste baren. Det er lite som synlig vitner om 30 år med konflikt, mer enn 3500 mennesker drept. Mange av dem sivile. Alle vi møter omtaler konsekvent det vi ellers ville kalt Irland, for Sør-Irland. Alle småsteder vi kjører gjennom har hengt opp flagg og vimpler, enten i rødt, hvitt og blått eller i grønt, oransje og gull. 

Søndag hadde vi rolig tempo i Paloma. Hver vår bok og alenetid i fellesskap på formiddagen, rusletur i Larne på ettermiddagen og pizza, vin, og kortspill på kvelden. Etter uker med travle dager og mye inntrykk var det deilig å lande litt. Da vekkerklokken ringte halv sju mandag morgen, hadde vi likevel ikke sovet nok det siste døgnet. Siri hadde et fly å rekke og vi skulle forsøke å oppdrive propell til Paloma, så dagen måtte starte.  

image.jpg

Dykker Steve kom på besøk halv ni, vi skrev ned diverse numre for å kunne identifisere drevet vårt. Han hadde allerede tatt noen telefoner til forhandlere på våre vegne. Det fortsatte han også med over en kopp kaffe. Alle mente de forskjellige ting, et par mente vi måtte ringe Hallberg Rassy for å finne ut av riktig diameter og stigning. Der møtte vi en mann som bare kunne gjette, det var visst for mange variabler, men han gjettet 16x13 og mente vi ville komme langt med det. Flere telefoner, mer frem og tilbake, presse litt pris på de to stedene som høres ut som de både kan skaffe oss en propell og vet hva de snakker om. Før klokken ti hadde vi bestilt ny propell. Hurra! Den kommer sannsynligvis onsdag ettermiddag, hvilket ga oss god tid til oppdagelsesferd.  

Vi startet med Ulster fry, denne regionens svar på English breakfast. Soda- og potatobread, bacon, pølse, egg. Godt og mektig. Så begynte vi på roadtripen. Vi fulgte "the scenic route" langs kysten nordover. Isbreen har lagt igjen dalfører på rekke og rad, også kalt glens, og alle tettstedene som ligger der en glen møter havet har derfor fått navn deretter. Glenarm, Glenchloy, Glenariff, Glenballyemon, Glenaan, Glendun. Kontrastene mellom de flate slettene på toppen og de bratte fjellsidene rett ned i havet tar nesten pusten fra oss, bundet sammen av smale, svingete veier, grønt overalt. Hav helt til øyet møter Skottland på ene siden, sauer som beiter og jorder som forvaltes på andre. Vi stoppet et par steder på turen nordover. Forsøkte å ta inn alle sanseinntrykkene. Kjenne på vinden, se for oss hvordan stormer har herjet havet og fjellsidene, la solen varme oss i fjeset. Så utrolig at vi får oppleve dette i sol. 

 Elise og Steve på Giant's Causeway. 

Elise og Steve på Giant's Causeway. 

Da vi kom til Giant's causeway ble vi igjen gående med trillrunde øyne. Dette er det eneste stedet i Nord-Irland som står på Unescos verdensarvliste. Vi fikk audioguides i inngangsbilletten, og vandret rundt mens vi ble fortalt lokalhistorie og legender på løpende bånd. Kontinentalplatene møtes her, og ifølge vitenskapen er vulkanutbrudd ansvarlige for den vanvittige ansamlingen av basaltsøyler. Fem- og sekskantede søyler, 40-50 000 totalt, 275 meter utover i havet. Legenden skal imidlertid ha det til at den lokale kjempen, Finn McCool, bygget det som var starten på en vei over til Skottland. Han hadde nemlig utfordret en annen kjempe der, men likte ikke å bli våt på føttene. At han sluttet å bygge, tror jeg handlet noe om at han oppdaget hvor stor den skotske kjempen faktisk var. Men den irske kjempen var smartere enn den skotske, eller i hvert fall var konen hans det, så alt gikk fint likevel. 

På nordkysten finnes også Nord-Irlands eldste whiskeydestilleri, Bushmills. De har hatt lisens for å lage whiskey siden 1608, men har uoffisielt holdt på mye lengre enn det. På omvisning i destilleriet her forstod vi hvorfor det er feil å be om Irsk whiskey med røyksmak. Til forskjell fra skotsk whiskey lufttørkes kornet som brukes i den irske typen, i stedet for å røykes tørt. Vi fikk smake fire forskjellige typer, og sjanglet lykkelige inn i destilleributikken for å få med oss en flaske Paloma-whiskey med egen etikett tilbake i båten. Nam! 

 Whiskeysmaking, og Paloma-whiskey in the making.  

Whiskeysmaking, og Paloma-whiskey in the making.  

Et par rolige kystlandsbyer, et raskt besøk i huset en av sønnene til Steve har bodd i og en mektig middag senere var vi på tur hjemover. Mer enn ti timer med mye inntrykk, var vi to slitne jenter som stupte i seng i går kveld. I dag står litt småfiksing i båten og klesvask på agendaen, i tillegg til at det er regatta i den lokale seileforeningen. Mer gøy i siktet, med andre ord. Vi trives mens vi er motorfaste denne gangen også. 

 

Xx, kapteinen