Krasjlanding i Nord-Irland

Du husker den sagaen om den 30 år gamle motoren? Vel, historien fortsetter.

Lykkelig uvitende seilere. 

Lykkelig uvitende seilere. 

Denne gangen minner sagaen mer om en skrekkhistorie. Den utspiller seg nemlig i det mørket legger seg over de trange skotske fjordene, etter at kvinnskapet ombord har bestemt seg for at dette er dagen tålmodigheten skal testes, og Paloma skal driftes for seil selv i laber vind. Etter noen fine timer for seil stilner vinden, og kvinnskapet finner likevel ut at null vind pluss tidevannsstrømmer er lik motorkraft. Men den gang ei.

Motoren starter fint, og høres akkurat ut som vanlig. Men vi beveger oss så sakte. Er det så sterk strøm her? Er du sikker på at vi står i gir? Nei, ja. Rart. Vi beveger oss ikke. Det er bekmørkt rundt oss, det eneste vi ser er blinkende lys som markerer skjær, holmer og grunner i alle retninger. Og ingen vind. Siri prøver å holde stø kurs bort fra lysene. Emilie kler av seg, klar til å hoppe i vannet for å sjekke om propellen vår fremdeles sitter fast. Jeg har hoppet ned i motorrommet for å sjekke wirene inn i motoren. Det er ingenting å se i motorrommet, ingenting som indikerer at motoren ikke skal gi kraft i noen retning. Vi bestemmer oss for at det er for lite vi kan gjøre i mørket, og setter kurs ut mot mer åpne farvann, i håp om at den lille vinden som var meldt denne natta skal dukke opp.

Så går det et drøyt døgn. Vi har grei vind, og går godt for seil hele dagen. Da vi seiler mellom Skottland og Irland med sola skinnende mot vår fullsatte rigg, har vi nesten glemt nattens trøbbel. Vi bestemmer oss for å endre destinasjon fra Isle of Man til Belfast, et litt kortere strekk og med større sannsynlighet for hjelp. Men når kvelden igjen kommer, og mørket nok en gang senker seg over Paloma, stilner vinden på nytt. Vi mister fart, og får i tillegg tidevannsstrøm rett imot. Uten mulighet for å komme oss videre, er det eneste og beste alternativet å kalle opp den irske kystvakten.

"Belfast Coastguard, this is s/y Paloma. There is no wind and our engine won't give us any propulsion." Vi får kontakt med Larne RNLI, den lokale redningsbåten. Det viser seg at Larnes lokale kysthelter har stått opp i ens ærend, og kastet seg i båten sin for å redde Paloma. De ankommer vårt stillestående skip, og en i crewet hopper ombord til oss, hjelper oss med slepetau og blir sittende sammen med oss hele veien inn til Larne. Han kan fortelle at en av hans redningskolleger skal gifte seg i morgen, og er godt fornøyd med at de nå har en morsom historie å fortelle i bryllupet. Det hele er en veldig trivelig seanse, og redningsbåten tauer oss trygt inn til en bøye i Larne Boat Club. Der blir vi fortalt at sjefen for redningsaksjonen, som også er kyndig motormann, kommer en tur ut til oss i morgen tidlig for å se hva han kan hjelpe til med.

Se på denne trivelige gjengen, da. Larne RNLI <3

Se på denne trivelige gjengen, da. Larne RNLI <3

Og i dag tidlig kom sjefen sjøl kjørende bort til oss. Han, som vi, fant ingen åpenbare feil i motorrommet, og vi konkluderte sammen med at det måtte være propellen eller drevet som var ute av drift. Han skulle ta noen telefoner, sa han. Finne noen som kunne hjelpe oss videre. Men vi måtte nok belage oss på å bli her over helga. Litt etter at motormannen forlot oss, banket det igjen på skroget vårt. Utenfor ble vi møtt av to dykkere som tilfeldigvis var ute for å dykke på bøyer i nærheten, og hadde hørt om tre norske jenter i nød. De dykket gladelig ned for å se an situasjonen, og tok til og med kameraet vårt ned for å dokumentere det hele. Vi ventet i spenning mens vi så dykkernes bobler nærme seg overflaten. Dommen: det er ingen propell festet til drevet vårt lengre. Altså må vi få tak i ny propell. 

Det har i det hele tatt vært noen rare, intense og surrealistiske døgn fylt med stress, glede, oppgitthet, håpløshet, enorm innsats og velvilje fra lokale helter i Larne. Mer om dykkere og BBC1 og diverse annet senere. Det blir for mye i dag. Nå skal vi drikke øl i Belfast. Det synes jeg vi har fortjent.  

Xx, Matrosen