Norskesjøen: Farsund-Inverness

Klokken nærmer seg seks, og for tredje dag på rad ser jeg solen stå opp fra havet. I morgentimene for to døgn siden la vi fra land i Farsund, Norge. Noen få nautiske mil sør for meg aner jeg nå konturene av Skottland. Herreli. Vi har (snaart) gjennomført turens første havstrekk: norskesjøen.

Først, halleluja for en oppfinnelse sjøsykeplaster er. Det Per Tangvald omtaler som "denne elendigste av alle sykdommer" (Havets vagabond, s 40) er herved et avsluttet kapittel i min bok. Hurra!

Så, turen. Vi ble allerede før avreise fra Oslo litt kjent med Sigurd og Johanna på seilbåten Hakuna Matata, som skal omtrent samme rute som oss herfra til New York. Båten deres er såvidt mindre enn vår, de seiler raskere og kjører saktere for motor enn oss. Begge to er superfine folk, som vi allerede har mye glede av å omgås. Vi tilbrakte de siste to dagene i Farsund sammen, og planla i fellesskap overfarten til Skottland. Det var i tillegg enda en båt, Marlene, som skulle over samtidig med oss. Hun er omtrent ti fot større, og seiler derfor betydelig raskere. Marlene var første båt til å kaste loss i Norge, Hakuna matata og vi fulgte relativt tett bak. Begge båtene heiste seil, og vi la oss i halen til Sigurd og Johanna.

 Tre spente jenter vinker farvel til det kjente.  

Tre spente jenter vinker farvel til det kjente.  

Elise er og blir den flinkeste jeg kjenner til å holde stø kurs i havdønninger med bølger på toppen. Vi hadde to rev i storseilet og bare en flik av forseil ute, men likevel lå farten godt over åtte knop. Med stødig hånd styrte hun oss ut havet og vi vinket farvel til Norge som ble mindre og mindre, helt til det forsvant i horisonten. Utover dagen løyet vinden gradvis. Vi heiste mer seil, og fortsatte effektivt vår ferd mot nye havner. Siri stod for første gang til rors på havet, stas! Hun ble overrasket over hvor vanskelig det var, etter at det så så lett ut mens Elise holdt på. Men som med det meste annet, blir også dette lettere med øvelse. Siri tar til seg læring fort, og er et svært positivt tilskudd til kvinnskapet. På ettermiddagen hadde vinden løyet så mye at bølgene bestemte både kurs og fart, da priset vi oss lykkelige over å ha en motor som virker. (Riktignok har den vært litt vanskelig å få start på de siste dagene, og jeg har ment at den stinker mer og gir mer eksos enn normalt.)

I løpet av de neste to døgnene har vi nå laget mat mens båten krenget så mye at det ikke var mulig å få noen ting til å ligge stille. Vi har registrert båtens første toppfart for seil: 10 knop. Vi har sovet på skift. Vi har lest bøker, både hver for oss og sammen. Vi har plottet posisjonen vår i loggboken. Vi har gitt navn til motoren vår. Vi har hatt samtaler jeg trenger å fordøye før jeg klarer å dele med dere. Vi har hatt vondt i hjertene våre av å mimre oss fem år tilbake i tid. Vi har badet i sterk strøm, uten å se land. Vi har hatt sol, regn og tåke. Vi har hatt vind og vi har hatt vindstille. Paloma går godt i sjøen, og vi gleder oss over å bli bedre kjent med henne. Elise var på vakt første gang vi kom til en oljeplattform, og vekket meg for å vise den frem. Jeg var på vakt første gang delfinene begynte å hoppe rundt båten, og vekket naturligvis hele kvinnskapet. Siden den gang har vi sett både flere plattformer, med større og mindre flamme, og vi har sett enda flere delfiner, med større og mindre spenst. Vi har lovet hverandre å aldri gi slipp på den barnlige gleden lekne delfiner rundt båten ga oss denne aller første gangen.

 Delfiner! 😍 

Delfiner! 😍 

Mest av alt har jeg blitt enda mer fasinert av, og utviklet en enda sterkere kjærlighet til, havet. Og himmelen. Og bølgene, fuglene, solen, vinden. Det veldig levende fargespillet i både hav og himmel. En plutselig regnbue som dukker opp fra havet, fra himmelen eller fra båten vår. Alle fasongene, både over og under oss. Havet føles så uendelig stort, jeg gleder meg enormt over muligheten til å bli litt kjent med henne. Jeg har alltid funnet en annen ro på havet, som ikke kan sammenlignes med noen annen følelse. Frihet. Det kjennes allerede som om denne relasjonen er i ferd med å endres. Bli sterkere, dypere, mer ekte. Men jeg må nok også innrømme at jeg kan bli redd av å tenke på hvor stort det er. Jeg er allerede hypokonder på vegne av Paloma, og jeg bagatelliserer til stadighet vår kompetanse som seilere og havfolk. (Forøvrig hadde jeg helt rett i at det på overfarten har luktet mer drivstoff enn normalt, vi oppdaget nemlig at en lufteskrue i motoren ikke var helt igjen etter at vi hadde byttet filter sist. Så her har det vært litt diesellekkasje hele veien over.) Kombinasjonen av enorm respekt/frykt for havet, hypokonderi på vegne av Paloma og undervurdering av kvinnskapets ferdigheter, resulterer i sterk aversjon mot storm. Så langt har imidlertid både skuta og kvinnskapet levert over all forventning. Jeg er ydmyk, stolt og takknemlig for å få dele dette året på eventyr med Elise og Paloma. Det føles vanvittig godt å kalle dette hjemme. 

image.jpg

Nå nærmer vi oss Inverness, og skal for første gang sjekke inn i et land via sjøveien. Ganske spent på å se hvordan det fungerer, og håper at vi kommer oss smidig gjennom prosessen.

Xx, kapteinen