"Det viktigste er at kvinnskapet fungerer sammen"

Det er ikke til å komme fra at Elise og jeg er veldig forskjellige. Vi utfyller hverandre godt, pleier vi å si. Når sant skal sies, skulle vi nok av og til ønske at vi var litt likere. Jeg er kontrollfreak til fingerspissene. Dominerende. Bastant. Det summer alltid en risikoanalyse i bakhodet mitt. Hva kan gå til helvete nå? Hva er sannsynligheten for at det gjør det, og hvis det skjer - hva er konsekvensene? Kan vi redusere sannsynligheten eller begrense konsekvensene? Resultatet er at jeg stort sett alltid har både en plan b og c for hånden, før masten brekker. Ulempen er at hvis noen foreslår en annen måte å løse problemet på når det oppstår, hører jeg ikke hva de sier før noen minutter etterpå. I mellomtiden har jeg rukket å overkjøre alle innspill. Til sammenligning er Elise et av de mest avslappede menneskene jeg kjenner. Hun bekymrer seg (tilsynelatende) ikke mer enn hun må på forhånd, og løser problemer når de oppstår. Hun er beundringsverdig flink til å være tilstede i øyeblikket. Hun lar seg overkjøre, og jeg kjører i vei. Hun blir frustrert og lei av å ikke bli lyttet til, og jeg blir lei av å alltid være den som må ta initiativ. Verden er best når vi begge klarer å herme litt etter den andre. 

Den siste tiden har vi hatt hvert vårt å stri med. Det har vært tungt og vondt og vanskelig, og ingen av oss har hatt noe særlig overskudd til å dra den andre opp. Samtidig har det vært mye å gjøre for å sette båten og oss selv i stand til avreise. Kort fortalt en krevende situasjon. Men vi er begge best når det gjelder, når det stormer litt rundt oss. Båten og utstyret ble klart nok til å legge ut på avreisedagen, og siden det er vi som har satt den i stand håper jeg det betyr at vi også er klare. Jeg tror det, og hvis ikke blir vi klare underveis. Bare vi må det nok. 

Denne uken er jeg i Oslo. Jeg er selvfølgelig misunnelig på Silje og Elise som får være på seiltur. Samtidig er jeg helt sikker på at denne uken er en nøkkel i grunnmuren for et harmonisk år på tur. Vel så viktig som at Elise må oppdage både hva som må gjøres og at hun får til mer enn hun tror, er at jeg må slippe kontrollen litt. Slippe til Elise, la henne prøve (og eventuelt feile og prøve på nytt), finne ut av ting. Jeg vet jo at hun får det til. Det er når jeg er usikker eller redd eller sliten den ubehagelige, masete kontrollfreaken i meg tar størst plass. Vi får det begge bedre på tur hvis jeg klarer å kaste noe av kontrollbehovet på havet. Lover å jobbe med saken. 

Jeg har ingen andre i livet mitt jeg hadde turt å legge i vei på denne turen sammen med. Men viktigere, det er bare Elise jeg har lyst til å se fjeset til hver dag i ett år. Når jeg er stressa fordi jeg ikke har kontroll, er Elise den eneste som gjør meg mindre stressa. Når jeg er så sliten at jeg oppriktig ikke klarer å løfte en lillefinger, finner Elise et ekstra gir og bærer oss begge. Når vi får latterkrampe fordi noen sa noe som en gang var en punchline i en episode av Bones, er det ingen som forstår hva vi driver med. Jeg beundrer henne enormt. Hun er min aller beste venninne, og vi kjenner hverandre på godt og vondt. I løpet av det neste året kommer vi helt sikkert til å krangle mer enn vi har gjort noen gang før, men det kommer til å gå bra. Kanskje lærer vi oss faktisk å krangle? Det er vi nemlig skikkelig dårlige på begge to. I løpet av året på havet kommer vi også til å le mer, ha bedre diskusjoner, få helt nye sanseinntrykk fra omgivelsene våre, utfordre hverandre, håndtere kriser og kjede oss sammen. Vi skal bli bedre kjent med oss selv og hverandre enn du noen gang trodde var mulig. Jeg håper jeg blir flinkere til å lytte, også når jeg er utslitt/stressa/redd. Jeg håper, og tror, at vi begge blir bedre mennesker av å være ett år på havet.

Fnis. Tenk så stas det blir å være på tur, så stas det er at vi faktisk gjør dette. 

Xx, kapteinen  

 Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk