Havet og matrosen

Denne helga hadde jeg mitt første ordentlige møte med havet. Eller, havet har jeg jo lang erfaring med, både fra småbåter med påhengsmotor og større fiskeskøyter på øyene utenfor Bodø der store deler av familien min stammer fra. Men denne helga fikk jeg for første gang kjenne på hvordan seilbåter fungerer i stor sjø. I dønninger fra det store Norskehavet. 

Torsdag kveld satte Emilie og jeg oss på nattbussen fra Oslo, retning Ørsta. Vi hadde nemlig vært så heldige å motta invitasjon fra Anders, en ekte Sunnmørsseiler, som gjerne ville ta med seg to erfaringssultne seiljenter en tur ut på Vestlandshavet. Vi møtte Anders på brygga i Ørsta tidlig fredag morgen og fikk innlosjert oss i hans Ariel, en fin Bavaria 38. Søvnenkvaliteten ombord i nattbussen hadde ikke vært av den beste (les: spente seilere), så mens skipper Anders jobbet noen timer, fikk mannskapet seg litt tid på køya. Fredagen ble en transportetappe fra havna i Ørsta, der målet var Kvamsøya, et godt utgangspunkt for lørdagens seilas. Vinden var nokså ikkeeksisterende fredag ettermiddag, så hele etappen gikk vi for motor. 

 Lørdagens rute, fra Navionics via Google Earth. 35 nm.

Lørdagens rute, fra Navionics via Google Earth. 35 nm.

Lørdag morgen vekker Emilie meg klokka ni. Kvelden før hadde vi avtalt at vi skulle legge ut så tidlig som mulig for å få mest mulig av den gode vinden som var meldt på formiddagen. Når Emilie vekker meg er seilene allerede heist, og Ariel bølger avgårde med kurs rett ut i havgapet. Jeg er ikke sein om å hive på meg tre lag ull, flytedress og vest, og komme meg ut. Lyden av bølger og knirkende seil er etterlengtede lyder. Det viser seg at Anders og Emilie har vært på tur i en god time allerede, og gjort unna det de forteller meg har vært en ganske hard start på etappen. Jeg kan se at Emilie er bleik i ansiktet, og hun forteller selv at hun har matet fiskene ved flere anledninger allerede. Utrolig kjipt, men en nyttig lærdom for senere. Mens Emilie prøver å takle sjøsjuka i horisontal tilstand i lugaren, blir Anders og jeg igjen på dekk. Kapteinen ombord virker lite bekymret for å gi en uerfaren og nyoppvåkna matros roret, og jeg blir stående som styrkvinne med mer eller mindre stø kurs ut mot Svinøya, ett av de mest værutsatte punktene på den norske kysten. Vinden er grei, men dønningene er forholdsvis mye større, noe som gjør det utfordrende å få fart på seilingen. Vi jobber oss utover, og merker at jo lengre ut vi kommer, jo bedre blir vinden. Værvarslet melder om at bølger på opp til 6 meter har blitt observert.

Det er en helt spesiell følelse å stå alene til rors i 3 meter bølger, og med urolig hav på alle kanter og bratte fjell i det fjerne. Ingen andre båter er å se rundt, det er du, båten og havet. Jeg kunne ikke annet enn å glise fra øre til øre av mestring og lykke, en helt enorm følelse. I god fart, opp mot 8 knop, runder vi den spektakulære Svinøya i et utrolig fint lys, et fyr det nærmest er umulig å komme til med båt. I moderne tid har helikoptertransport vært det mest brukte, men tidligere var en avhengig av godværsdager for å komme seg til og fra. Etter å ha rundet Svinøya, setter vi videre kurs mot fugleøya Runde. Lundefuglen har kommet, og i det vi nærmer oss den stupbratte fjellveggen kan vi skimte et mylder av fugleliv. Videre slår vi og setter kurs innover mot Rundebrua, der vi ender dagens seilas på grunn av vindmangel. Vi går for motor inn til Ulsteinvik, og videre til Borgarøya som er etappens endedestinasjon. Til sammen har lørdagens etappe vært på rundt 35 nm, og vi kunne virkelig ikke vært heldigere med forholdene. 

Lørdagen gav meg nye erfaringer og kunnskaper som jeg med sikkerhet vil få bruk for senere. Å kjenne på båtens bevegelser, hvordan vinden tar i seilen og hvordan jeg best mulig jobber med og ikke mot bølgene, er nyttig lærdom. Jeg elsker å bli kastet ut i ting, å ta roret i stor sjø på tross av manglende erfaringer og kjenne på grensen mellom usikkerhet og mestring. Jeg har lært meg at jeg kan stå til rors selv i krevende vind og stor sjø. Jeg har fått bekreftet min sjøsterkhet. Jeg har fått planlagt rute, satt kurs og lest sjøkart, uten at vi har gått på grunn (hehe). En enorm takk til skipper Anders som har gjort denne helga mulig, og som har vært en helt fantastisk fin fyr å være på tur med. Det er ikke alle som åpner seilbåten sin opp til andre på den måten, og som viser så genuin interesse for havet og seilingen. Takk!

 Skipper Anders og matros Gryt etter vel gjennomført seilas.

Skipper Anders og matros Gryt etter vel gjennomført seilas.

xx, matros Gryt