Fra drøm til virkelighet

Vi har tidligere fortalt om hvordan vi tilfeldigvis bestemte oss for å seile rundt jorda. Ja, for det var jo det som skjedde. Problemet var bare at vi ikke hadde filla peiling på seiling, hav eller vær. Vi fant raskt ut at å bruke noe mindre enn tre år på å seile rundt jorda, var lite realistisk. Særlig i liten båt. Noe mer enn 35 fot var aldri aktuelt, og fart har aldri vært vår sterkeste side. Etter å ha lest om vær og vind, strømmer, sesonger, bølger, stormer og reiseruter, stod det klart for oss at selv med en treårsplan, ville vi ha dårlig tid hele veien. Det føltes rart å planlegge å stresse i tre år, når noe av det man forsøker å reise fra er stress. Likevel snakket vi om Turen hver eneste dag gjennom hele våren og hele sommeren. I slutten av august spurte jeg Elise hva hun tenkte om å kanskje heller seile til Karibia og tilbake, være borte i ett år – heller enn tre. Vi er jo så glade i hverdagen vår her også. Og familiene og vennene våre. Og det er jo mye annet vi vil oppnå og utrette i løpet av livene våre. 

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Vi bestemte oss, om mulig, enda raskere for å endre planene våre enn vi første gang vi bestemte oss for langtur. Vi ble så komfortable med tanken på ett års atlanterhavrundtur, at vi samme uke begynte å tråle finn.no etter aktuelle båter og dra på visninger. Vi leste med ny iver blogger andre seilere hadde skrevet; på jakt etter uthavner å utforske, byer og land å oppdage, eventyr å oppleve. Det hele føltes plutselig gjennomførbart. Vi skal faktisk på langtur.

Hele det første året etter at vi hadde bestemt oss for å reise på langtur med seilbåt, snakket vi om Turen hver eneste dag. Mamma sa «jada, gjør det dere,» men valgte for sin egen overlevelse å genuint late som at det ikke kom til å skje. Søstrene til Elise var tidlig ute med å si at de ikke kom til å få sove hele tiden vi var på havet. Noen venner synes det hørtes kult ut, andre ristet på hodet og sa «pft, minst en av dere kommer til å møte en mann og poppe ut en kid – så kaster dere hele planen på havet i stedet for.» Det var dette omgangskretsen vår snakket med oss om når de møtte oss, «hva har skjedd siden sist?», «når kan jeg få være med?», «har dere seilet lenge?», «hvordan er det å seile i storm?».

I øynene på ikke-seilere, ble vi seilere fordi vi skulle på langtur. Nå har det gått to år siden vi første gang, med drømmende blikk, bestemte oss for å reise. Vi har egentlig aldri sett oss tilbake. Det har vært timer, dager, uker vi har tvilt, kjent på alt det koster, alt vi ofrer. Men balansen har hver gang endt opp i favør av tur, det er verdt mer enn det koster. Vi har lest blogger og bøker, forsøkt å lære og forberede oss gjennom kunnskap andre har ervervet seg. Vi har snakket med seilere som har vært på korte og lange turer før oss, sugd til oss alt de vil dele av opplevelser og erfaring. En gang vil vi nok med selvsikkerhet kunne kalle oss seilere, om en stund. Her og nå er jeg er i hvert fall veldig godt fornøyd med reiseruta, båt og medseiler. Og jeg er takknemlig for å få dele dette med dere, og at så mange av dere gir oss tilbakemeldinger på at det vi driver med inpirerer og motiverer. Vi har alle godt av mer eventyr og gøy i hverdagen og virkeligheten vår.

 

xx, Kapteinen

 

Ta gjerne kontakt hvis du har noe på hjertet, vi vil gjerne høre fra deg!

Navn *
Navn