Langturlivet: drøm vs virkelighet

For seksten dager siden kom Torgeir til Las Palmas. Elise og jeg hadde brukt måneder, snirklet oss nedover Europa, blitt litt flinkere til å seile, mer komfortable med havet. Vi hadde oppdaget at lengre etapper og lengre opphold på ett sted, fremfor korte etapper og mange steder, passer best for oss. Blitt langturseilere, blitt bedagelige, blitt eksperter på "i morgen". Planen var at vi ganske snart etter at Torgeir kom, skulle sette kursen mot Gambia, så feire jul og nyttår på Kapp Verde, før vi krysser Atlanterhavet i januar.

Så i henhold til plan er vi i Gambia nå, seiler opp floden i landet som ligger som en tarm inn i Senegal. Lar være å bade fordi vi har kommet så langt inn i fastlandsafrika at det kan være krokodiller i vannet. Snur bomtrekket med innsiden ut, tar ned forseilet og lar alltid litt klesvask henge ute. Beveger oss sakte fremover, varsomt, for det ligger umerkede vrak i floden. Vi smiler så mye at smilene går helt rundt holdet. Møter besteforeldrene til Fatoù og blir med dem på oppdagelsesferd i hovedstaden Banjul. Dessverre går ikke langturseiling alltid helt etter planen. I stedet for er vi i Las Palmas, Syden. Vi venter på ny motor.

Torgeir forlot vinterkalde Oslo for å reise på sitt livs eventyr. Dag en gikk med til å si hadet til alle våre venner som skulle seile ARCen over til Karibia. Allerede var Torgeir litt utålmodig på at eventyret skulle begynne. Dag to gikk bort i å prøve å bestille motor, igjen uten hell. Dag tre besøkte vi våre uovertruffne favoritter, Hakuna Matata, og vinket dem farvel ut i det store havet. På vei hjem stoppet vi på IKEA. Virkeligheten levde ikke helt opp til drømmen.

 Vaske/fikse/mekkedag i Las Palmas.  

Vaske/fikse/mekkedag i Las Palmas.  

Dag fire og fem kom vi endelig skikkelig i gang med todo-lista vi har skrevet på siden før vi forlot Oslo. Vi bunkret mer mat/vann/annen drikke, laget nytt oppbevaringssystem for tingene mine, tømte alle rom for ting/gikk gjennom/kastet/vasket, merket lengde på ankerkjettingen, laget to nye 12v-uttak og ett for usb, installerte batterimeter, gikk gjennom på nytt alt av strømforbruk, sendte og svarte på mails, installerte gassalarm, vasket sengetøy og håndklær, kjøpte regulator til campingaz (som nå er installert, da vi plutselig gikk tom for glass i de norske flaskene), satt opp strikker foran der ting kan falle ut, laget og satt opp hengekøyer til div småstæsj, festet løse ledninger, satte opp flere lyslenker ledlys, vasket jollen skikkelig og enda mye mer. Torgeir ble litt mindre utålmodig av å faktisk få ting gjort, dog eventyret han hadde sett for seg, utfoldet seg ikke innenfor marinaens porter i Las Palmas. Men dette er også langturlivet.

Dag seks, fredag, startet dagen med sang, ferskt bakverk og trivelig stemning i anledning min bursdag. Vi bestilte endelig motor og sjekket ut av marinaen før vi oppdaget at det var fredag. Man skal jo egentlig aldri forlate havn på en fredag. Vi hadde bestemt oss for å drøye til etter midnatt, da en illsint spanjol kom og jaget oss vekk. Ja, faktisk jaget oss. To døgn senere kom vi i solnedgangen frem til La Gomera. Den strevsomme seilasen dit, har Torgeir allerede skrevet om. Vel fremme på anker lot vi oss fasinere av den vanvittige stjernehimmelen over land, i en bukt uten noen lysforurensning fra land. Langturlivet, altså.

Vi våknet opp til klart, blått hav og solsteik i fjesene. Dagen ble tilbragt nesten like mye i vannet, som over det. Vi vasket skutesiden over og under vannlinjen, fortsatte på gjøremålslisten. Etterhvert la vi oss på dekk med hver vår øl, hørte på musikk og snakket om stort og smått. To franske båter padlet forbi og lurte på om vi ville være med på land til kvelden, hippiefest med tyskerne som har flyttet inn i hulene på stranden var et faktum noen timer senere. Dette er også langturlivet.

 Livet til ankers.  

Livet til ankers.  

 Morgenstemning over marinaen i San Sebastian, La Gomera.  

Morgenstemning over marinaen i San Sebastian, La Gomera.  

Etter to netter skiftet vinden og bølgene retning, og vi begynte å gynge på anker. Planen var å flytte seg nordover til en litt mer skjermet bukt, men etter litt frem og tilbake endte vi i havnen i La Gomeras hovedstad, San Sebastian. Byen er liten, intim og trivelig, vi var godt fornøyde med valget vårt. Vi tilbragte to dager i San Seb. Først en dag med juststering av vaierne som holder masten, riggsjekk, vask av seil og forbedringer som vil gi mindre slitasje på seil og løpende rigg. Deretter en dag med tid til frilek, bok på café og klesvask.

Fredag, Torgeirs dag tretten, leide vi bil og utforsket øya til lands. La Gomera er omtrent helt rund, med en diameter på drøyt 25 km i luftlinje. Øya er vulkansk, med en slags fjellkjede med topper på mer enn 1000 moh rundt hjertet av øya, regnskogen Garajonay. Steile klipper uten vegetasjon stuper ut i havet, ispedd en og annen strand av vulkansk sten, noen med rullestener og andre med finkornet, sort, myk sand, møter den som kommer sjøveien. Lenger inne, under det fuktige skylaget, vokser det et vanvittig mangfold av frodig, grønt. Trær, busker, blomster. Kaktus, furuskog, urskog. I overgangen mellom disse landskapene er det store bananplantasjer og annet jordbruk, dadler, avokado, poteter. Vi kjørte opp, inn til nasjonalparken, ned igjen til landsbyene ved havet på nordsiden av øya, opp igjen i fjellene og skogen, ned igjen og ut til havet. På vestsiden kan det se ut som om noen har skåret ut et stykke av kaken, igjen ligger dalen Valle Gran Rey. Opp og inn igjen, det er ikke mulig å lage noen bilvei langs kysten. Da vi kom tilbake til båten på kvelden var vi ganske utslitt av alle inntrykkene, dette er også langturlivet.

 La Gomera

La Gomera

Når vi nå er tilbake i Las Palmas, etter nok en strevsom seilas, har Torgeir justert oppfatningen sin av hva langtur er. Vi er alle takknemlige for at han har fått noen døgn segling inn i ryggmargen. Her leser vi om Sal og Mindelo på Kapp Verde og vi får daglige oppdatering fra venner som holder på å krysse Atlanterhavet. Sammen drømmer vi om eventyret som kommer. Før vi reiser skal vi forbedre båten for havkryssing, det går en drøy uke på åpent hav herfra til vi får landkjenning på Kapp Verde. Vi skal også prøve å komme oss litt bort fra turistene på Granka, helst opp på et fjell. Sammen skal vi skape en hverdag som gir mening. Når sant skal sies, tror jeg heller ikke Torgeir har vondt av noen late dager med strand, sol, badeshorts og bok. Det er dette som er langturlivet. Flust av nedturer, men akk så kort mellom oppturene.

 Heldigvis liker han å seile. Og han gleder seg over muligheten til å kysse verdenshav. 

Heldigvis liker han å seile. Og han gleder seg over muligheten til å kysse verdenshav.