Even long distance sailors have everyday lives

 

Plutselig har vi vært i Las Palmas i halvannen uke. Jeg tror det er på tide å si at vi har begynt å bli langturseilere, på ordentlig. Begrepene tid og hverdag fylles med ny mening. Det føles som at vi nettopp kom hit og at vi har vært her en evighet. Vi forsøker å kombinere jobben det er å ta vare på Paloma med sosialisering og andreting vi har lyst til. Rundt oss forbereder våre nye venner seg på å krysse Atlanterhavet. ARC reiser førstkommende søndag, og ingen får nok av å diskutere proviantering, vær, navigasjon, seil eller andre båter i det evinnelige. Vi får heller ikke nok av å være sammen med de andre seilerne, særlig våre venner i Marlene, Babette og Hakuna Matata blir det trist å si farvel til. (Kanskje ser vi dem ikke igjen før vi kommer hjem til Norge?) Dagene forsvinner raskere enn vi får det med oss.

 Middag med to av favorittbåtene

Middag med to av favorittbåtene

Vi har to typer hverdag. På havet, når vi er underveis, henger døgnene sammen i en lang dag. Nesten som om hele etappen blir redusert til en følelse, det er vanskelig å skille dagene fra hverandre. Fordi en alltid må være våken for å passe på kurs og seil og holde utkikk etter andre båter, deler vi døgnet mellom oss. De etappene der det bare har vært Elise og meg, har vi ikke sett hverandre til mer enn de to felles måltidene vi forsøker å lage hver dag. Så langt på turen har det vært ganske kaldt på nettene, og nettene har blitt lengre jo nærmere ekvator vi har kommet. Sammen med frisk luft, bølger, vind og opplevelser har timene på vakt krevd nok til at vi sover den andre halvdelen av døgnet. Hver gang vi har vaktbytte skriver vi posisjon, fart, kurs og en setning om de siste timene i loggboken.

 Lykkelig, alene med havet

Lykkelig, alene med havet

Timene vi får for oss selv på vakt nytes, vi stirrer i timesvis på havet, stjernehimmelen, månen, solen, bølgene, fuglene. Vi leser, og forsvinner inn i andres opplevelser. Vi skriver dagbok og prøver å gjøre mening av alle følelsene. Vi sender tekstmeldinger med familie, venner og nye bekjentskaper på satelitttrackeren. Vi justerer seil, kurs, prøver å gjøre det mer behagelig å være underveis eller komme raskere frem til mål.

Det var revolusjonerende for Elise og meg å dele døgnet på tre, da Vilde var med fra fastlandet og hit. Å kutte antall timer på vakt i løpet av ett døgn fra tolv til åtte timer, reduserte også søvnbehovet fra ti-tolv til seks-sju. Plutselig hadde vi overskudd til å henge ut med hverandre, snakke om det vi så rundt oss, begynne å gruble i fellesskap på diskusjonstemaer uten fasitsvar. Ligge på dekk i sola og lese når ikke vi var på vakt, lage enda ett ekstra felles måltid. Selv om vi trives veldig godt med timene alene på vakt, var dette enda mye bedre. Særlig på natten fikk vi noen timer alene, nok til å sette pris på å være sammen på dagtid. Luksus. Jeg er takknemlig for at vi er tre på de videre etappene også.

 Tid til å slappe av på dekk underveis

Tid til å slappe av på dekk underveis

Når vi legger fra land er det godt å endelig komme ut på havet, og for hver gang vi gjør det blir det mer gøy og mindre usikkerhet. Alle vet hva som skal skje og hva som er forventet av dem. Vi er enige om rytmen. Vet hva vi liker å spise, hva som passer som snacks, hvor mye vann og annen drikke vi bør få i oss per døgn. Så nærmer vi oss land, og det er deilig å endelig få fast grunn under føttene. Der må vi imidlertid også balansere flere ønsker og behov. Elise sover mer enn jeg forstår at går an, jeg sliter med å sove i det hele tatt. Vi vil oppleve stedet vi kommer til, kanskje bli kjent med noen derfra? Jeg blir stressa av tanken på å gå glipp av å oppleve stedene vi besøker. Vi lå en uke i Porto og var i byen tre ganger, i surfebyen Peniche hadde vi helt glemt å gå på stranden før s/y Mila kom og minnet oss om det, i Lisboa så vi såvidt noen severdigheter i løpet av den drøye uken vi lå der. Vi er altså ikke alltid så flinke til å oppdage, litt for ofte er alt vi orker å ligge på dekk og uten å gjøre noe som helst. Og våre nye venner er, nesten uten unntak, andre langturseilere.

Det andre vi må gjøre i havn er å ta vare på båten og hverandre, gjøremålsliste og løpende vedlikehold. Da Vilde var her ble hun til stadighet frustrert over at vi brukte mer tid på å snakke om hvor slitsomt det var med alle punktene på gjøremålslisten, enn vi brukte på å krysse ting av listen. Jeg tror kanskje det har skjedd fordi vi har oppdaget at uansett hvor mye vi gjør, blir listen aldri kortere enn en A4-side. Det kommer stadig på nye punkter. Vaske skuteside, installere batterimeter, skaffe oss solceller, feste toalettet, bytte pakning i pumpen, smøre vinkjenner, finne plass til alle tingene våre.

 "Mååå vi gjøre noe fornuftig i dag?"  

"Mååå vi gjøre noe fornuftig i dag?"  

Hverdagen ombord preges av svært begrenset plass. På havet er våre 31 fot, 9,42 x 3,08 meter, hele vår verden. Der trenger vi ikke noe mer plass, Paloma går godt i sjøen og takler vind som en helt. Men når vi er i land, blir det merkbart at vi mangler noen kvadratmeter. Vi har ikke nok plass til at ting kan få faste plasser. (Eller har vi for mange ting?) Underveis pakker vi piggen, Elises soverom, full av ting som ikke får plass andre steder. Seil, vann, esker med diverse. Når vi kommer i havn må alt det få nye plasser før hun kan legge seg inn der igjen. Det er et evig puslespill. Et evig rot. De siste dagene har vi gått gjennom klærne våre. Det er på tide å vaske og pakke bort ullundertøy og de varmeste ullgenserne. Og å kvitte seg med de klærne og skoene vi ikke bruker. Jeg er spent på om vi noen gang får orden, eller om vi noen gang blir komfortable med å ikke ha det.