Engine troubles: final chapter?

I går hadde vi vår hele første dag på Kanariøyene. Den gikk med til å komme i vater og se igjen seilere vi har møtt underveis. Vi spiste middag med s/y Hakuna Matata og s/y Marlene, som vi seilte med Farsund-Corunã, men ikke har sett siden august. Vi har savnet dem, og det var godt å bli gjenforent.

 Hav vind bølger perfekt. Alle vest og sele alene på vakt.

Hav vind bølger perfekt. Alle vest og sele alene på vakt.

Overfarten fra Madeira tok 53 timer. Vi seilte hele veien, med nesten seks knop i snittfart. Vanvittig raskt for vår tunge, gamle dame. En ganske sprø følelse, kan jeg melde om. Det blåste 10-14 sekundmeter mesteparten av veien, så vi seilte på storseil med to rev og litt forseil ute. Likevel krenget det godt. Det var derfor ekstra deilig å komme inn i havnen i Las Palmas og senke ankeret i rolig vann.

Før vi reiste fra Norge syntes vi at vi hadde hatt to ganske strevsomme år. Først kjøpte vi båt, et vrak av en Hero 101 med løs kjøl og et ror som hadde brutt tvert av. Selger hadde løyet, sagt at båten var skadefri, men lot oss heldigvis heve kjøpet. "En billig lærepenge," sa vi til oss selv. Ett halvt år senere, forelsket vi oss i og kjøpte Paloma, midt i eksamensinnspurt og jobbstress. Vi overtok båten, ivrige etter å sette i gang med arbeidet med å gjøre henne klar for Atlanterhavsrundtur. Vi stod der, men en båt som hadde forfalt betydelig mer enn den hadde blitt brukt de siste tre årene. Forseilet var rullet på feil vei, det var lag med skitt under alle platene i dørken og i alle skott, det hadde begynt å vokse skjegg på skroget, teakdekket var gjennomvått og pill rottent, gjennomføringene hadde ikke vært byttet siden båten var ny i '86. Den billige lærepengen hadde ikke lært oss noen ting.

Etter vår kommer sommer, Elise ble syk og tilbrakte uker inn og ut av sykehus. Når hun var hjemme gjorde hun ikke annet enn å sove. Min travle periode på jobb ga seg ikke. Sommer ble til høst og høst til vinter, uten nevneverdig endring. Så opplevde jeg en personlig krise, som gradvis dro meg nedover. Alt i alt dårlig timing både for å tjene/spare penger og å ha tid og krefter til forberedelse av tur.

Med våren lysnet igjen hverdagen litt for Elise, samtidig som den ble stadig mørkere for min del. Det var tungt, mest av alt fordi vi begge hadde det så vondt selv at vi ikke klarte å være der nok for den andre. Men avreisedatoen var satt. Forberedelser til langtur dro oss gjennom hverdagen, rutinene, løftet oss, var lyset i enden av tunnelen. Og klare ble vi, og på avreisedagen dro vi. I mellomtiden hadde vi brukt akkurat så mye penger budsjettet mitt tilsa på utstyr og stæsj, men i tillegg et par hundre tusen mer enn planlagt på båt. Uforutsette kostnader fikk tidlig en ti-prosentkonto, som raskt ble oppjustert til tyve prosent. Så reiste vi, herreguri så godt det var å komme seg på tur!

 Drev uten propell... 

Drev uten propell... 

 Oljesøl.  

Oljesøl.  

Vi kom til Grimstad før vi første gang trengte hjelp av redningsskøyta. Kjølevannslekkasje. Sakte, men sikkert, kom vi oss via Lillesand til Kristiandsand. Dieseldyr. Så krysset vi Nordsjøen, kom frem til Inverness i Skottland. Der røk stoppvaieren. Mens vi seilte gjennom den Kaledonske kanal, fra øst til vest, ble vi vant til å stoppe motoren i motorrommet. Så kom vi ut på vestsiden av Skottland og satte kursen sørover. Første dag falt propellen av sør for Oban et sted. Under redningsaksjonen røk kontakten til solcelleladingen. Etter en uke på bøye i Larne, Nord-Irland, satte vi igjen baugen sørover. Dynamoen begynte å fuske. Den var ok igjen da vi kom frem til Dublin, og litt av og på underveis derfra via Scilly i England til Brest i Frankrike. Der oppdaget vi en oljelekkasje, motoren var så å si helt tom for olje. Så døde dynamoen helt, og vi måtte håndstyre i tre døgn over Biscaya. Da vi kom frem til Spania tok vi båten på land for å reise hjem igjen en tur, jobbe litt mer og tjene noen flere kroner. Vi hadde lenge hatt en dunkelyd i roret, og oppdaget da at en spacer som holdt roret på plass i det nederste festet var borte. Kom endelig tilbake igjen etter uker hjemme, og seilte videre til Porto, der ble plutselig motoren tung å starte i fri. Luftlekkasje i dieselsystemet.

Sørover langs kysten av Spania og Portugal fant vi langturroen. Vi byttet ut den ødelagte dynamoen, tettet luftlekkasjen i dieselsystemet, satte sammen igjen kontakten til solcella. Ting så ut som at de gikk bedre for oss, en stund i hvert fall. Da vi skulle reise fra Lisboa og ut i havet, mot Madeira, var det en deilig, spent frihetsfølelse som dominerte. Vi fylte olje og kjølevæske, bunkret mat og diesel. Så kom vi frem til Porto Santo. Der oppdaget vi et motorrom fullt av salt og et kjølsvin fullt av saltvann, ferskvann, kjølevæske og olje. Etter litt om og men, og en strevsom, kort dagsetappe over til Madeira, viste det seg at saltvanns- og ferskvannskjølinga har blandet seg. Den ene motorlabben har sprukket i gummien. Motoren lekker mer olje enn før, og motorrommet er fullt av olje etter all krengingen. Vi må ha ny motor. Og dette er i tillegg til den ustanselige todo-lista som alltid er en A4side lang: ny kontakt til AISen, vaske skutesiden, installere batterimonitor, feste toalettet, vaske, skru, mekke, fikse, bestille. 

Når jeg oppsummerer det på denne måten, er det nesten uvirkelig at vi har lyst til å utsette oss for langturlivet i tre år, jorda rundt. "Er det fremdeles planen deres?" spør mamma. Men så har jeg jo også utelatt alt det fine. Alle menneskene, solopp- og nedgangene, delfinene, morilden, bølgelandskapene, vinden, seilene, samholdet, kjærligheten, badingen, bålene på strendene, byene, fjellene, fuglene. Nå skal vi være på Kanariøyene noen uker. Kjøpe ny motor. Vi vil plukke ut den gamle selv, både for å spare penger og å lære mer om motor. Jeg er ganske sikker på at vi har lært mer av dette prosjektet det siste året, enn jeg gjorde gjennom syv år på Blindern. Også så gøy vi har det, og skal ha det. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal klare å bli mettet på seiling eller på oppdagelsesferd på nye steder. Det er virkelig en vakker måte å møte nye land på. Og med en ny motor får vi ganske mange færre ting å bekymre oss for mens alt det fine, og litt av pliktene og det strevsomme, er hverdagen vår. 

Det er ikke det at vi liker å tigge om penger. Allerede før motorbyttet, har uforutsette kostnader langt overskredet levekostnadene våre. Og vi hører stadig om en og annen som mener det er verdt å støtte prosjekt vårt med noen kroner. Det er vi evig, ydmykt takknemlige for, mange bekker små osv. Så om du har noen kroner til overs og har lyst til å spytte dem inn i motorkassa, kan du vippse til Fjerne farvann eller overføre til konto 1503.80.98478. Om du vil ha noe tilbake kan du melde deg inn i foreningen vår her, eller du kan sende oss en flaskepost (aka mail) med forslag til hva du ønsker deg. Postkort? Send oss adressen din. 

 På Madeiras tak, 1818 moh.

På Madeiras tak, 1818 moh.