Deilige dønninger fra havet

Før vi reiste hjem igjen i sommer, var vi plaget med en tiltagende dunkelyd fra roret. Før vi skulle krysse Biscaya satt jeg i timesvis og leste om hvordan seile båt uten ror. Dette til tross for at alle som forstår seg på sånt forteller oss at de aldri har hørt om en Hallberg rassy med rorhavari. Vi kom oss over Biscaya med roret inntakt, men det viste seg at en del av det nedre festet hadde falt av, og etterlatt rom for slark i roret. Vi bad verkstedet vi la igjen båten på om å se på det, ta en vurdering og gi oss råd om hvordan dette kunne fikses. Vi tenkte at roret burde tas av og settes på igjen. 

Før vi fikk noen informasjon hadde de vært i dialog med verftet i Sverige, og sammen med dem konkludert med at det eneste de trengte å gjøre var å erstatte delen som har falt av. Hypokonder som jeg er på Palomas vegne, var jeg redd det ikke var nok. Men vi lot oss overbevise, og torsdag kom båten på vannet. Manuel, som hadde utbedret skaden, jobbet tidligere med å bygge skip - så sjefen sjøl var insisterende på at han er til å stole på. Vi har navngitt roret Aurora, og har aldri lyst til å miste eller bytte henne ut. 

Innsjekk hos Real Club Nautico i sentrum av coruna - for andre gang.  

Innsjekk hos Real Club Nautico i sentrum av coruna - for andre gang.  

Før vi reiste videre fra A Corunã tiiidlig lørdag morgen, hadde vi rukket å bli kjent med nye langturseilere. Sigurd og Tobias, bedre kjent som Landkrabbene, er to gutter fra innlandet som egentlig ikke liker å seile. De bruker båt som transportmiddel mot middelhavet for å bruke det neste året på å klatre og stå på ski. De kom over Biscaya torsdag kveld, etter å ha gått så å si hele veien for motor i null vind. Vi har sendt litt meldinger med dem de siste ukene, og det var trivelig å endelig møtes. Etter ankerdram torsdag og pizzakveld i Paloma fredag, sa vi farvel og kanskje på gjensyn. I tillegg ble vi kjent med et latvisk/engelsk par som seiler sørover på ubestemt tid, kanskje rundt jorda. 

Landkrabbe Sigurd, Emilie og Elise, foreviget av landkrabbe Tobias og hans polaroidkamera.

Landkrabbe Sigurd, Emilie og Elise, foreviget av landkrabbe Tobias og hans polaroidkamera.

I tillegg til å være sosiale, rakk vi også å vaske båten, oppdage at dreneringen fra dekk var blitt tett (igjen), åpne dreneringen fra dekk, fylle båten med enda mer mat og nyte å være tilbake.

Jeg gjorde båten sjøklar og la i vei rett over seks lørdag morgen. Planen var Fisterra, og vi antok å bruke ca 12-15 timer. Vinden blåste midt imot, morgenen var svart som natten og dønningene slo inn fra Atlanterhavet. Etter uker på land har kroppen min glemt hva bølger er. Sjøsykplasteret ble satt på for sent, og jeg elsket og hatet livet på en gang. 

Før vi reiste fra A Corunã hadde jeg laget klart kaffe, den viktigste ingrediensen for at Elise skal få en god dag. Solen farget himmelen og ga bølgene liv da jeg vekket Elise. Hun tok over og jeg stupte i seng. Etter 20 minutter under dyna var sjøsyken borte, men jeg ble liggende i noen timer til for å la plasteret ta effekt. Da jeg kom ut igjen var det strålende solskinn og Elise smilte fra øre til øre. Dønningene var blitt behagelige, og i bølgedagboken skrev jeg at det var "normale, mørkeblå dønninger", med andre ord ganske kjedelige. De svarte med å ta til seg en varm turkisfarge. Omtrent samtidig fikk vi også besøk av turens første flyvefisk. Stas! 

Vi kom frem til Fisterra, verdens ende, i varm ettermiddagssol. Snirklet oss inn mellom utallig fiskebåter, litt overrasket over at vi ikke så en eneste seilbåt. Vi er i et område der det er vanlig å ligge på svai, altså for anker. Det er behagelig, og gratis. Imidlertid trenger vi stadig strøm, da dynamoen vår ikke klarer å lade batteriene. Ny dynamo og ekstra ladegenerator kommer med besøket i dag. Selv om Fisterra så ut til å ha ordentlige brygger, er det ikke strøm å få på noen av dem. Vi ble liggende likevel, og brukte det siste av dagslyset til å rydde båten, lage bedre system i lukene ute og henge opp det spanske gjesteflagget. I dag går vi videre til Muros, hvor vi tror vi finner landstrøm. Silje og Karen mønstrer på der etter en natt i Santiago. 

IMG_6450.JPG

Det er så ubeskrivelig deilig å være tilbake ombord. Paloma er virkelig hjemme, vi trives.

Til alle som har meldt seg inn i foreningen vår, som har vippset eller overført noen kroner, som kommenterer og sender mail og til alle dere so leser - TAKK. Vi er vanvittig takknemlige for at dere har lyst til å dele eventyret vårt med oss. 

Xx, kapteinen