Langturmålliste: finne roen, check

Det er torsdag formiddag, og vi er i ferd med å forlate Porto etter å ha tilbrakt en uke her. Da vi kom hadde vi med oss Karen og Silje, to gode venninner hjemmefra. Vi utforsket byen sammen med dem, paralellt med at vi sa farvel til hverandre for lang tid fremover. Mest sannsynlig er det godt over ett år til vi sees igjen. I mellomtiden skal både de og vi ha hverdag fyllt av opplevelser, erfaringer, gleder og sorger. Søvløse netter, latterkramper, gode klemmer. Det er utvilsomt menneskene som gjør Oslo vanskeligst å reise fra.

Etter at jentene reiste hjem falt vi litt sammen ombord. Det hadde vært travle dager og uker før vi reiste fra Norge, og vi slapper ikke helt av når vi har besøk i en uke. Da har vi en slags forpliktelse til å komme frem dit vi har antydet at er realistisk, og vi har alle en forventning om at vi skal oppleve noe sammen. Det viktigste for Karen og Silje var å se hvordan vi lever og hvordan hverdagen er ombord Paloma, så vi er veldig klare over at det er vi selv som skaper forventningene om hva en uke ombord skal inneholde for besøket. Og vi føler oss virkelig priviligerte som har venninner som vil og kan komme på besøk til oss, det er skikkelig stas.

 Gjengen på oppdagelsesferd i Porto. (Fra venstre: Elise, Silje, Karen og Emilie)

Gjengen på oppdagelsesferd i Porto. (Fra venstre: Elise, Silje, Karen og Emilie)

Uansett, da de reiste gikk luften ut av oss. Vi hadde late dager i sola på dekk, godt fortøyd i Porto, mens vi leste bøker, snakket om meningen med livet og seiltur, snakket om havet, om soloppganger, solnedganger, delfiner, naturopplevelser. Man skulle kanskje tro at vi ble lei av å prate om sånt, og det blir vi kanskje engang, men den dagen har ikke kommet enda. Vi snakket også om kulturforskjeller, om hvordan kulturer påvirker og påvirkes av hverandre, om hvordan vi vurderer og dømmer ut fra vår egen forståelse av verden, om hvordan å ta forskjellige ting for gitt skaper misforståelser. Og vi snakket om at vi gleder oss til å få besøk neste gang. Både foreldrene til Elise, Hildur og Gjermund, og Emilies lillesøster, Vilde, kommer på besøk i Lisboa neste helg. Vilde skal være med å seile i tre uker, og har flybillett hjem igjen fra Kanariøyene. Vi er glde for at hun skal være med såpass lenge, for da får hun sannsynligvis også mulighet til å oppleve de daffe dagene våre og de endesløse samtalene uten fasitsvar. Vilde er allerede en seiler før hun kommer, så vi anser henne som perfekt kvinnskap på turen fra fastlandet via (trolig) Madeira (eventuelt Marokko), til Kanariøyene. Det blir godt å være tre som kan dele døgnet mellom seg, slik at vi i fellsskap kan sørge for at vi både kommer oss dit vi skal og får nok tid til mat og hvile.

Mens jeg skriver dette er Elise ute på en forsiktig treningstur for å prøve å ta vare på ryggen sin. Jeg har gått utover langs elven, vekk fra byen, og sitter og ser utover mot havet vi skal seile ut i. Utover ettermiddagen og gjennom natten er det meldt godt med vind, og vi gleder oss til en luftig seilas. Vi skriver Porto inn i listen over steder og opplevelser som har gjort noe med oss som langturseilere. Her har vi for første gang, over lengre tid, følt på roen som følger av at vi ikke har noen tidsfrist å forholde oss til. Vi har ventet en uke på god vind for å seile sørover, og har benyttet mellomtiden til lite annet enn å vente.

 Camping på dekk. Høylesning av Tangvald og syoppdrag for å få opp det Portugisiske gjesteflagget.

Camping på dekk. Høylesning av Tangvald og syoppdrag for å få opp det Portugisiske gjesteflagget.

Altså, det er en sannhet med modifikasjoner. Vi har vasket tøy og båt, gjort litt vedlikehold, handlet evig mye mat og blitt overrasket over at vi finner plass til å stue alt vekk, og vi har blitt venner med andre langturseilere fra Irland, Tyskland, England og Norge. Det er virkelig noe eget å være rundt andre som også har valgt å sette den kjente hverdagen på pause for å kjenne litt på livet. Komme litt nærmere naturen, ha litt mer eventyr. De fleste vi møter opplever vi umiddelbart at vi klikker med, de forstårslikt blir det raskt nære, gode vennskap av. Dette skjer uavhengig av alder, selv om vi må innrømme at det har vært en positiv overraskelse med alle langturseilere på vår egen alder vi har møtt så langt. Når vi setter kurs for forskjellig sted, sier vi aldri hadet, alltid på gjensyn. Allerede har vi så mange meldingstråder med forskjellige grupper seilere, at det sjeldent går mange timene mellom hver gang det sier pling fra noen som lurer på hvor vi er og hvor vi har tenkt oss. Kombinasjonen av naturopplevelsene og menneskene vi møter, gjør virkelig denne måten å reise på til noe særeget. Vi stortrives!

 Sååå gira for å endelig være på tur igjen!

Sååå gira for å endelig være på tur igjen!