Alone time

I dag har jeg tilbragt hele dagen alene i båten. Lørdag ble jeg syk, og søndagen ble helt borte i søvn og drømmer og svette og kulde. Da jeg endelig våknet i dag tidlig, etter det som føltes ut som en evighet av søvn, var Emilie reist til land med jolla for å gjøre de tingene vi egentlig skulle gjøre i dag. Finne ut av motor, sende avgårde mails her og der, skrive nye søknader. Sånne viktige ting.

Jeg våknet rundt klokka tolv av at sola stekte gjennom luka i salongen. Egentlig er min seng i piggen, helt foran i båten. Men når vi seiler langt blir min seng omgjort til lager for alt som ikke har plass andre steder, og jeg flytter inn i en seng i salongen som kan bli til sjøkøye (landkrabbeoversettelse: seng som har vegg på begge sider, sånn at man ikke ramler ut i bølger og krenging (når båten står på skrå når man seiler)). Men etter at vi kom frem til Las Palmas forrige uke har vi ikke helt hatt overskudd til å ta oss av Palomas indre. Vi har nedprioritert å rydde tilbake etter seilas, noe som egentlig er ganske viktig hvis man vil at båten skal se fin og ren og pen ut. Vi hadde glemt å tømme søppel og kaste ting som for lengst burde vært kasta. Lite trivelig. Så nå lå jeg altså i salongen i sjøkøya og så utover den rotete og skitne båten. Og jeg hadde ikke engang våknet tidlig nok til å gjøre flinke og produktive ting. Ikke et perfekt utgangspunkt for en ny dag.

Men få ting er bedre enn å igjen kjenne energi strømme gjennom kroppen etter en sykdomsperiode. Jeg hadde akkurat nok krefter til å stå opp, lage meg frokost og kaffe, og til og med starte litt på oppvasken. Ute var det strålende solskinn og båten lå perfekt stille på ankeret. Det var rett og slett en fin dag. Rart, men av og til er det alt som skal til for at fortsettelsen også skal bli bra. For det ble den.

Jeg har fått til en god økt på yogamatta på dekk. Jeg har hørt gjennom platene som får meg i aller best humør. Jeg har ryddet og kostet og kastet ting som skal kastes. Jeg har hvilt meg hver gang jeg har hatt lyst til det. Jeg har luftet madrasser, pakka sammen sovepose, pakka bort ting som skal pakkes. Jeg har spist en helt perfekt avokado. Jeg har skrevet et helt kapittel i dagboka. Og nå skal jeg spise middag sammen med en gjeng fine folk. Noen ganger må man bare sette pris på gode hverdager. Av og til kommer de ganske plutselig. 

 Solnedgang er best på gode dager. Kompiser i Divina Remi i bakgrunnen 🇸🇪

Solnedgang er best på gode dager. Kompiser i Divina Remi i bakgrunnen 🇸🇪

Xx, matrosen 

 

Engine troubles: final chapter?

I går hadde vi vår hele første dag på Kanariøyene. Den gikk med til å komme i vater og se igjen seilere vi har møtt underveis. Vi spiste middag med s/y Hakuna Matata og s/y Marlene, som vi seilte med Farsund-Corunã, men ikke har sett siden august. Vi har savnet dem, og det var godt å bli gjenforent.

 Hav vind bølger perfekt. Alle vest og sele alene på vakt.

Hav vind bølger perfekt. Alle vest og sele alene på vakt.

Overfarten fra Madeira tok 53 timer. Vi seilte hele veien, med nesten seks knop i snittfart. Vanvittig raskt for vår tunge, gamle dame. En ganske sprø følelse, kan jeg melde om. Det blåste 10-14 sekundmeter mesteparten av veien, så vi seilte på storseil med to rev og litt forseil ute. Likevel krenget det godt. Det var derfor ekstra deilig å komme inn i havnen i Las Palmas og senke ankeret i rolig vann.

Før vi reiste fra Norge syntes vi at vi hadde hatt to ganske strevsomme år. Først kjøpte vi båt, et vrak av en Hero 101 med løs kjøl og et ror som hadde brutt tvert av. Selger hadde løyet, sagt at båten var skadefri, men lot oss heldigvis heve kjøpet. "En billig lærepenge," sa vi til oss selv. Ett halvt år senere, forelsket vi oss i og kjøpte Paloma, midt i eksamensinnspurt og jobbstress. Vi overtok båten, ivrige etter å sette i gang med arbeidet med å gjøre henne klar for Atlanterhavsrundtur. Vi stod der, men en båt som hadde forfalt betydelig mer enn den hadde blitt brukt de siste tre årene. Forseilet var rullet på feil vei, det var lag med skitt under alle platene i dørken og i alle skott, det hadde begynt å vokse skjegg på skroget, teakdekket var gjennomvått og pill rottent, gjennomføringene hadde ikke vært byttet siden båten var ny i '86. Den billige lærepengen hadde ikke lært oss noen ting.

Etter vår kommer sommer, Elise ble syk og tilbrakte uker inn og ut av sykehus. Når hun var hjemme gjorde hun ikke annet enn å sove. Min travle periode på jobb ga seg ikke. Sommer ble til høst og høst til vinter, uten nevneverdig endring. Så opplevde jeg en personlig krise, som gradvis dro meg nedover. Alt i alt dårlig timing både for å tjene/spare penger og å ha tid og krefter til forberedelse av tur.

Med våren lysnet igjen hverdagen litt for Elise, samtidig som den ble stadig mørkere for min del. Det var tungt, mest av alt fordi vi begge hadde det så vondt selv at vi ikke klarte å være der nok for den andre. Men avreisedatoen var satt. Forberedelser til langtur dro oss gjennom hverdagen, rutinene, løftet oss, var lyset i enden av tunnelen. Og klare ble vi, og på avreisedagen dro vi. I mellomtiden hadde vi brukt akkurat så mye penger budsjettet mitt tilsa på utstyr og stæsj, men i tillegg et par hundre tusen mer enn planlagt på båt. Uforutsette kostnader fikk tidlig en ti-prosentkonto, som raskt ble oppjustert til tyve prosent. Så reiste vi, herreguri så godt det var å komme seg på tur!

 Drev uten propell... 

Drev uten propell... 

 Oljesøl.  

Oljesøl.  

Vi kom til Grimstad før vi første gang trengte hjelp av redningsskøyta. Kjølevannslekkasje. Sakte, men sikkert, kom vi oss via Lillesand til Kristiandsand. Dieseldyr. Så krysset vi Nordsjøen, kom frem til Inverness i Skottland. Der røk stoppvaieren. Mens vi seilte gjennom den Kaledonske kanal, fra øst til vest, ble vi vant til å stoppe motoren i motorrommet. Så kom vi ut på vestsiden av Skottland og satte kursen sørover. Første dag falt propellen av sør for Oban et sted. Under redningsaksjonen røk kontakten til solcelleladingen. Etter en uke på bøye i Larne, Nord-Irland, satte vi igjen baugen sørover. Dynamoen begynte å fuske. Den var ok igjen da vi kom frem til Dublin, og litt av og på underveis derfra via Scilly i England til Brest i Frankrike. Der oppdaget vi en oljelekkasje, motoren var så å si helt tom for olje. Så døde dynamoen helt, og vi måtte håndstyre i tre døgn over Biscaya. Da vi kom frem til Spania tok vi båten på land for å reise hjem igjen en tur, jobbe litt mer og tjene noen flere kroner. Vi hadde lenge hatt en dunkelyd i roret, og oppdaget da at en spacer som holdt roret på plass i det nederste festet var borte. Kom endelig tilbake igjen etter uker hjemme, og seilte videre til Porto, der ble plutselig motoren tung å starte i fri. Luftlekkasje i dieselsystemet.

Sørover langs kysten av Spania og Portugal fant vi langturroen. Vi byttet ut den ødelagte dynamoen, tettet luftlekkasjen i dieselsystemet, satte sammen igjen kontakten til solcella. Ting så ut som at de gikk bedre for oss, en stund i hvert fall. Da vi skulle reise fra Lisboa og ut i havet, mot Madeira, var det en deilig, spent frihetsfølelse som dominerte. Vi fylte olje og kjølevæske, bunkret mat og diesel. Så kom vi frem til Porto Santo. Der oppdaget vi et motorrom fullt av salt og et kjølsvin fullt av saltvann, ferskvann, kjølevæske og olje. Etter litt om og men, og en strevsom, kort dagsetappe over til Madeira, viste det seg at saltvanns- og ferskvannskjølinga har blandet seg. Den ene motorlabben har sprukket i gummien. Motoren lekker mer olje enn før, og motorrommet er fullt av olje etter all krengingen. Vi må ha ny motor. Og dette er i tillegg til den ustanselige todo-lista som alltid er en A4side lang: ny kontakt til AISen, vaske skutesiden, installere batterimonitor, feste toalettet, vaske, skru, mekke, fikse, bestille. 

Når jeg oppsummerer det på denne måten, er det nesten uvirkelig at vi har lyst til å utsette oss for langturlivet i tre år, jorda rundt. "Er det fremdeles planen deres?" spør mamma. Men så har jeg jo også utelatt alt det fine. Alle menneskene, solopp- og nedgangene, delfinene, morilden, bølgelandskapene, vinden, seilene, samholdet, kjærligheten, badingen, bålene på strendene, byene, fjellene, fuglene. Nå skal vi være på Kanariøyene noen uker. Kjøpe ny motor. Vi vil plukke ut den gamle selv, både for å spare penger og å lære mer om motor. Jeg er ganske sikker på at vi har lært mer av dette prosjektet det siste året, enn jeg gjorde gjennom syv år på Blindern. Også så gøy vi har det, og skal ha det. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal klare å bli mettet på seiling eller på oppdagelsesferd på nye steder. Det er virkelig en vakker måte å møte nye land på. Og med en ny motor får vi ganske mange færre ting å bekymre oss for mens alt det fine, og litt av pliktene og det strevsomme, er hverdagen vår. 

Det er ikke det at vi liker å tigge om penger. Allerede før motorbyttet, har uforutsette kostnader langt overskredet levekostnadene våre. Og vi hører stadig om en og annen som mener det er verdt å støtte prosjekt vårt med noen kroner. Det er vi evig, ydmykt takknemlige for, mange bekker små osv. Så om du har noen kroner til overs og har lyst til å spytte dem inn i motorkassa, kan du vippse til Fjerne farvann eller overføre til konto 1503.80.98478. Om du vil ha noe tilbake kan du melde deg inn i foreningen vår her, eller du kan sende oss en flaskepost (aka mail) med forslag til hva du ønsker deg. Postkort? Send oss adressen din. 

 På Madeiras tak, 1818 moh.

På Madeiras tak, 1818 moh.

Engine troubles: part IX

I går la vi ut fra Porto Santo med kurs for Madeira. Vinden var god og vi lekte med seiltrim. Fortere, fortere, hurra! Vinden varierte mellom fem og åtte sekundmeter og farten mellom fire og syv knop på kryss. Solen skinte og alt var bare velstand. Så, plutselig, døde vinden. Dønninger og 1-2 sekundmeter vind tilsier motorbruk, hvilket vi egentlig ønsket oss å slippe. Det var fremdeles omtrent 20 nautiske mil til mål, altså omtrent fire timer. 

Natten før hadde vi ikke sovet. Mest på grunn av stadig voldsomme bevegelser på grunn av bølgene som slo inn i havna og gynget oss fra side til side, litt på grunn av bekymringene som hadde oppstått av å finne kjølsvinet fullt av vann, kjølevæske og olje. Vi hadde gått over gjennomføringene, som alle var tørre og det så heller ikke ut som at drevet tok inn vann. Etter litt hjernevridning kom vi på at vi har hatt en liten lekkasje under kjøkkenvasken, og at det de siste to gangene vi har fylt ferskvann har tatt uforholdsmessig lang tid å få full tank. Vi slo oss derfor til rommet at majoriteten av vannet må ha kommet derfra. Slitne og bekymret som vi var, kunne vi ikke forstå annet enn at alt saltet i motorrommet kom fra kjølevannslekkasjen. Det så ut som at den kom fra koblingen mellom røret ut fra varmeveksleren, på vei tilbake til ekspensjonstanken. Saltet hadde tæret på gummien på den ene motorlabben og gummien hadde begynt å sprekke opp. 

Tilbake på havet, med dønninger og uten vind, røk motorlabben relativt raskt. Motoren ble stående å gynge. Løsningen ble menneskelig fot som støtte. Den sjøsyke kapteinen tok første økt og matrosen med vond rygg økt nummer to. Det var grining og sliten fortvilelse. Mest bekymret var vi for å ødelegge drevet. Lettmatros Vilde styrte skuta med stødig hånd, og var egentlig godt fornøyd med å få oppleve "sånn ordentlig langtur som ikke bare er ferie hele tiden." Kjølevannslekkasjen viste seg, da motoren ble varm, å komme fra ekspensjonstanken. Lokket var ikke tett. Vi priste oss lykkelige over å vite at våre venner i S/Y Stroller og S/Y Xora ikke var langt unna, dersom vi skulle trenge hjelp. 

Da vi endelig kom i havn var vi utslitt, det var såvidt vi orket middag før vi stupte i seng. Etter en natts søvn fungerte hodene våre betydelig bedre, og det slo oss at det er besynderlig med salt lekkasje fra ferskvannskjølinga. Et besøk fra en portugisisksnakkende Volvomekaniker senere venter vi på pris på ny varmeveksler og nye motorfester. Samtidig drømmer vi om å seile til Kanariøyene og bytte hele motoren der. Det ser foreløpig ut som at det åpner seg et godt værvindu for å seile sørover på søndag ettermiddag. Kanskje vi plutselig er i Las Palmas på tirsdag kveld?

#pray4paloma

IMG_0663.JPG

#pray4paloma

 

Trouble in paradise (aka Porto Santo)

Klokken er halv fire på natten, jeg ligger ute i cockpit og ser opp på stjernene. Vi ligger for anker innenfor moloen på Porto Santo, men det er så urolig sjø at ingen av oss har sjans til å sove. Jeg er sjøsyk av alle bevegelsene. Båten er full av underlige lyder vi ikke klarer å stilne. Vi lurte på å seile videre til Madeira i går på dagen eller i går kveld. Først utsatte vi på grunn av vinden, deretter på grunn av motoren og diverse uforklarligheter. Det er trykket stemning i Paloma i natt.

 Se så deilig det er å være på haver/seile! 

Se så deilig det er å være på haver/seile! 

 Deilig badepause i varmt hav.  

Deilig badepause i varmt hav.  

For en uke siden forlot vi fastlandseuropa. Det føltes ubeskrivelig godt. Jeg ble aldri helt venn med Lisboa, og de siste dagene før vi reiste ble det stadig vanskeligere å puste. Angsten krøp frem fra mørket sitt. Snart er det november, minnet den meg om. På havet var luften lettere å puste i. Det var skikkelig gøy å seile, gamle demoner hang ikke med. Jeg tenkte på hvor grusomt jeg synes det var å ligge i køya mi da vi forlot Porto, og hvor stor kontrasten var til den friheten og lykkefølelsen jeg kjente på denne gangen. Jeg virkelig elsket å seile, elsket å være underveis, ville ha mer vind, seile flere nautiske mil, ønsket meg at land på andre siden var lenger vekk. Det eneste jeg ville var å seile mer. Vinden var enten veldig god eller ikke-eksisterende. Himmelen var hver natt fylt med flere stjerner enn jeg noen gang har sett, og rundt båten glødet morilden som selvlysende glitterstøv. Det var så vakkert at jeg ikke kunne annet enn å stirre målløst på omgivelsene mine. Jeg hadde det oppriktig bra, tvers gjennom.

Da vi nærmet oss land igjen, kom uroen snikende. Imidlertid forsvant den som dugg for solen da jeg oppdaget at en øy tre-fire dager ut i havet, er noe helt annet enn fastlandet. Porto Santo er liten og sparsommelig befolket, med drøyt 5000 innbyggere på 42km^2. På to dager synes vi at vi har fått utforsket massevis. Første dagen her blåste vi opp jolla, Elise og jeg la oss i denne og plasket rundt båten. Vi så ikke mer av øya enn cafeén i havna. Der hadde vi til gjengjeld en hyggelig middag med en svensk og en engelsk båt vi ble litt kjent med i Cascais.

 Vel komfortable på anker i Porto Santo.

Vel komfortable på anker i Porto Santo.

Dag to ruslet vi inn til øyas største by, og vandret videre sørover langs den ni kilometer lange sandstranden på østsiden av øya, for å prøve å komme til et utkikkspunkt på sydspissen. Etter noen timers vandring leide vi bil, kjørte så høyt vi kom og så solnedgangen fra øyas nest høyeste topp. Derfra kunne vi se over til Madeira. I dag har vi kjørt rundt hele øya sammen med det svenske paret på sy Xora, Paulina og Niklas. Sistnevnte er en skikkelig eventyrer, og nølte ikke da vi foreslo å parkere bilen og klatre ned et par hundre høydemeter fordi det så gøy ut å bade i de brytende bølgene fra Atlanterhavet på øyas vestside. Det var både en skikkelig fin klatretur og vanvittig gøy å bade i beskyttede kulper, mens bølgene brøt over oss.

 Godt fornøyde post bading i havet nedenfor, Porto Santo.

Godt fornøyde post bading i havet nedenfor, Porto Santo.

Vi vil imidlertid videre til Madeira, for å få noen dager der også, for så å sette kursen mot Kanariøyene over helgen. Vilde har fly hjem derfra 12., så da bør vi ha kommet oss sydover. Som vanlig sjekker vi været, altså vinden, til stadighet. Både i dag og i morgen, onsdag og torsdag, har det vært meldt nesten midt i mot. Det er likevel helt okei å seile på. Etter litt frem og tilbake landet vi på at vi ville reise i går kveld. I forbindelse med klargjøring av båt, oppdaget vi imidlertid foruroligende mye vann i kjølsvinet. I tillegg har vi en ny, liten kjølevannslekkasje og en eldre, liten oljelekkasje. Alt i alt ganske skittent og uoversiktlig i motorrommet, med andre ord. Vi oppdaget også at alt saltet har tæret på gummien som avlaster motorfestet på andre siden. Metallet ser foreløpig ikke ut til å ha tatt skade, men det er ikke godt å si når et tretthetsbrudd vil oppstå. Det er lenge siden vi begynte å frykte at vi i løpet av turen trenger å bytte motor, den vi har er fra båten var ny i '86. Utover lys eksos, som vanligvis vitner om noe trøbbel med dieselinntaket, går hun imidlertid jevnt og fint og trofast. Vi er blitt ganske komfortable med å skru i motorrommet og har lært så å si alt vi kan om båtmotorer fra denne. Det er med tungt hjerte vi nå lurer på om vi må se oss om etter motorbytte.

Mer bekymringsverdig er imidlertid vannet i kjølsvinet. Den optimistiske delen av meg håper på en lekkasje i ferskvannsystemet, og at vannet har kommet ifm overfylling av vanntank i Lisboa. Det er vanskelig å smake om vann er salt eller ikke når det er iblandet kjølevæske og olje. At det er mye salt i motorrommet gjør at jeg frykter saltvann, men igjen håpet optimisten at det kommer ovenfra. Gjennomføringene har vi gått over, de fleste er nye og alle er tørre.

Nå venter vi på dagslyset, da setter vi kurs mot Madeira. Vi rydder ut av lukene i cockpit før vi reiser og følger med på hvordan det ser ut der nede underveis. Det er ikke mer enn en kort dagsetappe til den første skikkelige havna på Madeira, eller omtrent åtte-ti timer til Funchal. Det er ikke en overdrivelse å si at vi er spente på morgendagen.

'Till tomorrow

IMG_0541.JPG

Jeg begynte på denne teksten i Peniche, etter å ha tatt oppvasken ute i cockpit på tirsdag formiddag, mens svetten silte. Havet var blikk stille og det var ikke så mye som et pust av vind i luften. Etter lunsj var det et plutselig værskifte, tåken stod tett rundt oss og det var et kaldt drag i luften. Vi hadde vært i Peniche siden fredag (for nå to uker siden), og har lært oss at sannsynligheten for at været ikke varer er stor - i tillegg er værmeldingen med stor sannsynlighet feil.

Hver dag i Peniche, planla vi å reise videre "i morgen." Lørdag formiddag utsatte vi til søndag morgen. Da vi senere på dagen fikk melding fra den tyske båten Mila, som vi ble kjent med i Porto, om at de ville komme neste formiddag, var utsatte vi gladelig avreiseplanene til søndag kveld. Mila er på tur rundt jorden, hun har hjemmehavn i Berlin og seiles av kjæresteparet Teresa og Lucas. Fra Porto til Peniche hadde de i tillegg besøk av Moritz.

IMG_0596.JPG

Søndag formiddag lurte vi på om vi skulle reise ut til Ilha Berlenga for å møte Mila der, men de rapporterte om for store dønninger til å gå i land. Det stemte godt med det vi så fra land, der Atlanterhavet sprutet over moloen utenfor havnen. Elise foreslo å gå opp på moloen for å se etter dem. Vi frydet oss over å se bølgene krasje med land og sjøsprøyten som stod høyt til værs. Sjøfuglene fløt gjennom luften, stupte ned i det kokende vannet. Fortet i byen skapte den perfekte kulisse. Peniche ble tidligere ansett å være det viktigste ankomstpunktet til det Portugisiske kongeriket. Borgen stod ferdig i 1645, etter 88 års byggetid og Peniche var et viktig knutepunkt frem til sent 1800-tall. Etter en god halvtime med vind og sjøluft i fjesene, så vi masten til Mila nærme seg land. Vi ville samtidig benytte anledningen til å gå litt lengre ut på moloen. Lang historie kort, en stund senere løp vi gjennomvåte innover moloen igjen og rett etterpå ble den stengt av havnemyndighetene.

Etter at Mila kom til Peniche, utforsket vi byen og området rundt med dem. Vi var på en nattlig byvandring, og fant i all hovedsak stengte barer. Vi hadde en stranddag med bading og lek med dronen min. Vi hadde trivelige frokoster og middager, med Pizzeria Paloma som definitivt høydepunkt. Elise lager verdens beste pizza, og dette ryktet har begynt å spres blant våre nye venner som vi seiler sammen med. Riktignok var ikke ovnen helt på lag, så det hele minnet mer om en fire timer lang treningsøkt enn pizzabaking. Tirsdag og onsdag begynte flere av våre venners båter å ankomme Peniche, det er virkelig supert å ha et nettverk av fine folk som vi trives rundt og som vi vet vi kommer til å møte med ujevne mellomrom de neste årene.

 Vindstille finværsseilas fra Peniche til Cascias. 

Vindstille finværsseilas fra Peniche til Cascias. 

 Yay, Lisboa! 

Yay, Lisboa! 

 Seilere før dusj... 

Seilere før dusj... 

Torsdag formiddag satte vi kursen mot Cascais og Lisboa. Solen skinte varmt fra lettskyet himmel, men vinden glimtet med sitt fravær. Elises foreldre og min søster kom til Lisboa på fredag (for nå en uke siden), så det var på tide å flytte seg sørover. Etter en natt på anker i Cascais, putret vi de siste nautiske milene innover elven i Lisboa. Det er lenge siden vi har hatt noe annet enn medstrøm, så vi hadde glemt å time tidevannet og ble møtt av nesten to knop motstrøm. Etter litt baksing kom vi likevel frem, og det var veldig fint å se familie igjen.

Gjennom uken har vi kombinert litt byaktiviteter med sosialisering med både Elises foreldre og våre nye seilevenner. Vilde bor i båten med oss, og skal være med de neste tre ukene, så hun går der vi går. Vi har (hatt) en evig lang liste over gjøremål, så det er nok å henge fingrene i. I går kveld sa vi farvel til fastlandseuropa med nattbad i svømmebasseng, etterfulgt av lek i bølger og bål på stranden i et tettsted rett utenfor Lisboa. Våre venner Landkrabbene hadde invitert, og Mila, Tuuli, Ocean around var også med.

 Det blir mye snakk om været, mens man venter på vind. Her sammen med Mila, i deres båt.

Det blir mye snakk om været, mens man venter på vind. Her sammen med Mila, i deres båt.

Nå setter vi kursen ut i havet, mot Porto Santo og Madeira. De som har meldt seg inn i foreningen vår, skal ha fått passord til å følge satelittrackeren på sms. Vi blir veldig glade for alle meldinger vi får underveis, fortsett med det! Vinden ser greit ut i dag og i morgen, men løyer dessverre litt på lørdag og søndag. Vi forventer å være fremme på Porto Santo og legge oss på anker før mørkets frembrudd på mandag.

 

 Cascais. 

Cascais. 

Følg oss via satelitt

I morgen planlegger vi å forlate fastlandseuropa. Vi legger kursen mot Porto Santo, rett nord for Madeira. Fra Lisboa, hvor vi er nå, forventer vi at seilasen tar omtrent fire døgn. Dersom du vil følge posisjonen vår underveis og sende tekstmeldinger med oss overalt i verden via satelitt - meld deg inn i foreningen vår ved å sende mobilnummer via vipps, samtidig som du overfører 400.- (eller større valgfritt beløp) til foreningen Fjerne farvann #55758. Medlemskapet er gyldig i ett år, og du kan alltid gå inn og be om vår posisjon på kartet. Tekstmeldinger sendes som til og fra vanlige norske telefonnummer, vi blir glade for meldinger underveis!

Hvis du ikke har vipps kan du eventuelt overføre via bank. Da er vårt kontonr 1503.80.98478 // OBS! Dersom du overfører via bank, send oss samtidig en melding til oss på flaskepost@fjernefarvann.no eller på Facebook. Det tar nemlig noen dager med gamlemåten, så da får vi ikke vite om det før vi er på havet.

 

Portugal inReach.png

Fem tips til et bedre liv

De siste månedene har vi levd på havet. I en liten båt med bare såvidt plass til det vi trenger for å leve. Dette er min oppskrift på hvordan livet mitt blir bedre dag for dag:

1. Stress mindre, pust roligere.

2. Kom deg ut mer! Se soloppganger og solnedganger (bedre enn noen resept fra legen), få frisk luft til å puste i, opplev naturen i nærmiljøet eller reis steder som tillater deg mer frihet. 

3. Prioriter opplevelser over ting. Lover at det funker. 

4. Finn ut av hvilke aktiviteter, jobber og livsstiler som får deg til å smile mer. For meg funker seiling. 

5. Tilbring mer tid sammen med mennesker som gjør dagene dine bedre. Livet er for kort, osv. Å

xx,

Matrosen

 

IMG_0542.JPG

Peaceful Peniche

Det er mandag og vi har tilbragt helgen i Peniche, en fisker- og surfeby på den Portugisiske kysten. Værmeldingen er litt så som så, overskyet eller regn og litt til ingen vind. Vi kom til Peniche på fredag, og hadde egentlig tenkt til å bli en natt før vi reiste videre sørover. Men lørdagen forsvant urovekkende fort, og plutselig var det igjen litt for lite av dagslyset i går også. Vi har ruslet litt i byen. Latt oss fasinere av klippeformasjonene og strendene som tar imot det stadig insisterende Atlanterhavet. Beundret de mange surferne. Spist middag med en svensk pensjonert dykker, nå seiler. Laget litt bedre system for klær og planlagt bedre system for mat. 

 Chill stemning i Paloma. Her tegner vi planlagt seilingsrute rundt jorden.  

Chill stemning i Paloma. Her tegner vi planlagt seilingsrute rundt jorden.  

Søndagsettermiddagen ble tilbragt i hver vår køye, mens rolig regn trommet på Palomas dekk. Vi leste bøker og skrev dagbok. Jeg har oppsummert turen så langt, både med steder og følelser. Som jeg har gjort et poeng av før, føles det rart å tenke på at hverdagene i Oslo fortsetter. Med en gang vi er sammen med Paloma, føles det som om vi flytter inn i en parallell verden. Bekymringene og angsten forsvinner, og erstattes av helt andre følelser. Nye omgivelser, nærhet til solen og regnet, frisk luft og eventyrlystne mennesker har i løpet av få uker klarte å vekke sprudlende positive følelser i meg. Jeg er mer nysgjerrig, mer leken, mer glad. Det føles godt.

 Oppsummering av turen så langt, ønsker meg flere øyeblikk som dette.  

Oppsummering av turen så langt, ønsker meg flere øyeblikk som dette.  

I dag henger skyene lavt på himmelen og regnet ligger på lur. Vi skal spise frokost, forberede litt underveismat og gjøre båten helt sjøklar, før vi drar ut på oppdagelsesferd på Ilha Berlenga. Etter å ha tilbragt dagen der, planlegger vi i kveld å sette kurs mot Cascais. Hvis alt går som det skal, er vi fremme der i morgen tidlig sammen med dagslyset.

Kapteinens panikk: liker jeg egentlig å seile?

 ENGLISH TRANSLATION BELOW. 

 

Sensurert banneord, jeg like jo ikke å seile engang. Erkjennelsen sitter dypt inne, men egentlig ikke. Jeg var kvalm før vi dro fra Porto, av noe jeg hadde spist eller å ikke spise eller fordi jeg var spent på natten eller jeg vet ikke. Nå ligger jeg i køyen min og skjelver. Hvorfor i all verden gjør vi dette? Det er for mye usikkerhet, for mye vi ikke kan kontrollere. Noe av det siste jeg gjorde før vi reiste, var å tre revene i storseilet på nytt. Det gir oss sjansen til å heise litt storseil, uten å blåse vekk. Da vi løsnet fornøyningene, lurte franskmannen i båten ved siden av på om det var så lurt å gå nå. Det er jo meldt veldig mye vind, klarer dere dette? Er det ikke bedre å gå i morgen?

 Elvemunningen beskytter Porto fra Atlanterhavsdønningene

Elvemunningen beskytter Porto fra Atlanterhavsdønningene

Men vi gikk. Vinden skal jo løye mot ettermiddagen i morgen, i dag, og vi ville bruke den gode vinden på å komme oss sørover. Vi har en regel ombord, som sier at vi ikke skal ha mer seil ute enn den mest pinglete av oss er trygg på. Så vi heiste storseilet med det minste seilarealet dette kan ha, med to rev. Rullet ut en bit av forseilet. Satte kursen utover i havet, forsiktig sørover. Vi har blitt advart mot å seile på mindre enn 100 meters dyp på grunn av fiskeutstyr som kan være vanskelig å se, særlig om natten. Det betyr god avstand fra land, farbart farvann noen timer ut i havet. Ut fra langgrunne Portugal. 

Så fort seilene var oppe, tok Elise roret og jeg gikk og la meg. Jeg lå nede i køya mi. Kjente på at Atlanterhavet tok tak i Paloma, at vinden ristet hele båten. Jeg priser meg lykkelig over at Elise både trives bedre på havet og er en mye tøffere seiler enn meg. Litt mindre god på å åpenbart krisemaksimere, er hun også, til alles glede.

Bølgene brøt rundt båten og hørtes ut som at de kom fra inni Paloma, at jeg hadde en foss rett ved siden av hodet mitt. Da jeg første gang kom opp, i ni-tiden i går kveld, var det for å hjelpe Elise med å rulle inn litt forseil. Seilet kom i skyggen av storseilet, og stod derfor og blafret. Med litt mindre, litt bedre trimmet forseil, seilte vi raskere. Det første som slo meg da jeg kom ut, var imidlertid månen. Den lyste opp både himmelen og havet. Det var nesten ikke en stjerne å se i all lysforurensningen fra månen. Like magisk, spektakulært var det da jeg tok over roret en drøy time senere.

 Jeg vet ei kaptein som blir lykkelig av å oppdage at hun elsker å seile. Hver gang.  

Jeg vet ei kaptein som blir lykkelig av å oppdage at hun elsker å seile. Hver gang.  

Mitt første skift var preget av at angsten fra tidligere hadde sluppet taket. Det blåste jevnt 10-12 m/s, med betydelig mer i kastene. Med dønningene fra Atlanterhavet rett opp i rumpa ga det oss en fart mellom fem og åtte knop, med 6,8 i snitt. Det er jo skikkelig gøy å seile. Paloma beviste igjen at hun er den desidert tøffeste av oss, der hun svinset gjennom natten. Innimellom kunne hun ikke dy seg, og takket ja når bølgene instendig bad opp til dans. Her er det ingen som bebreider henne for det, de var alle høye, mørke, visste hvor de ville og var propp fulle av egne meninger. Driftighet er noe alle kvinnene ombord setter pris på. Gøy var det også, i den mest voldsomme surfen viste fart over land at vi hadde flyttet på oss i 20,7 knops fart. Det er egentlig ikke mulig.

Månelyset fulgte oss gjennom natten, til månen gikk ned i halv seks-tiden. Da jeg gikk på vakt for andre gang, hadde vinden løyet litt. Når vinden løyer, blir også bølgene roligere og farten går ned. Klokken nærmer seg syv, og i horisonten har solen begynt å lysne den mørke natthimmelen. Vi holder fremdeles oppunder seks knops fart, fremdeles med revede seil. Den trill runde, knall røde kula som står opp over land, gjennom det lette skydekket, vitner om at vi har en fin dag i vente.

 Soloppgang og Paloma, #NOR532

Soloppgang og Paloma, #NOR532

Nå har vi akkurat fortøyd i Peniche. En av de nærmeste dagene vi gjerne utforske fortet på øya her, satt opp av Sao Juao Baptista. Det er skikkelig fint å være på tur, og det er jo egentlig skikkelig gøy å seile.

 

/////////////

 

Censored curse word, I don't even like to sail. The admission is hard to come to, and still not. I was nauseous before we left Porto, from something I ate or from not eating or from the excitement of the upcoming night or I don't know. I'm currently in my bunk, shaking. Why are we doing this? There is too much uncertainty and too many things beyond our control. One of the last things I did before leaving Porto, was adjust the reefs in the main sail. The reefs allow us to carefully stow part of the sail, so we can use it without blowing away. When we left, the French guy in the boat next to us asked if we were sure we wanted to go out in this weather. The forecast has predicted a lot of wind, are you sure you can manage it? Isn't it better to wait 'till tomorrow?

Despite his advice, we left as planned. Our forecast says the wind will die down during the day Friday, and we wanted to use the favorable direction of the winds to get further south. However, one of our most important rules states that we will not have more sails up than the most coward among us is comfortable with. So we hoisted the main with the least amount of sail we can use, two reefs, and we rolled out a part of the genoa. We were sailing west, with a slight drag south. We've been advised to sail at depths of 100 meters or more along the coast of Portugal, to stay clear of fishing equipment.

With the sails up, Elise took the helm and I went to bed. As I was shaking in my bunk, the Atlantic Ocean hugged Paloma and the winds shook all of us. I am forever grateful to Elise being both braver and more comfortable at sea than I am. A little less obvious at maximising crisis is she as well, to all our benefit.

The waves broke alongside the boat, and sounded like they came from inside Paloma. First time I went outside was at about nine, to help Elise reduce the foresail a little. The sail got caught behind the main, and wasn't much use there. With a little less of the genoa out, we sailed better, faster and more comfortable. The first thing that struck me, however, when I came outside that first time was the almost full moon from the clear sky. It illuminated the oceans and the sky to such an extent, we couldn't see stars. It was just as magically spectacular when I came out again an hour later for my first shift of the night.

That first shift was coloured by the anxiousness letting go. The winds blew a steady 25 knots, with gusts way stronger. With the swell from the Atlantic up our rear, we held a speed between 5 and 8 knots over land, with an average of 6,8 kn. I really love sailing!

Paloma proved once again to be the toughest of us, by far. She wriggled her way through the waves. Every now and again, she wasn't able to resist the waves asking her to dance. Not that I blame her, they were all tall, dark, knew what they wanted and simmered with strong opinions. All the women here appreciate dedication. We had so much fun! At the extreme, we did 20,7 knots over ground. That is not supposed to be possible.

The bright moon followed us throughout the night, until it set at about half five. When I went back for my second shift, the winds, waves and speed had all decreased a little; although we were making almost 6 knots. As the sun started to rise, as a red ball of fire, through the soft clouds, I was expecting a beautiful day.

Now we are well moored in Peniche, after a calm day at sea. Just outside there is an island that we want to explore. It has a fort and great snorkelling. I have to admit,  I usually love sailing. 

Langturmålliste: finne roen, check

Det er torsdag formiddag, og vi er i ferd med å forlate Porto etter å ha tilbrakt en uke her. Da vi kom hadde vi med oss Karen og Silje, to gode venninner hjemmefra. Vi utforsket byen sammen med dem, paralellt med at vi sa farvel til hverandre for lang tid fremover. Mest sannsynlig er det godt over ett år til vi sees igjen. I mellomtiden skal både de og vi ha hverdag fyllt av opplevelser, erfaringer, gleder og sorger. Søvløse netter, latterkramper, gode klemmer. Det er utvilsomt menneskene som gjør Oslo vanskeligst å reise fra.

Etter at jentene reiste hjem falt vi litt sammen ombord. Det hadde vært travle dager og uker før vi reiste fra Norge, og vi slapper ikke helt av når vi har besøk i en uke. Da har vi en slags forpliktelse til å komme frem dit vi har antydet at er realistisk, og vi har alle en forventning om at vi skal oppleve noe sammen. Det viktigste for Karen og Silje var å se hvordan vi lever og hvordan hverdagen er ombord Paloma, så vi er veldig klare over at det er vi selv som skaper forventningene om hva en uke ombord skal inneholde for besøket. Og vi føler oss virkelig priviligerte som har venninner som vil og kan komme på besøk til oss, det er skikkelig stas.

 Gjengen på oppdagelsesferd i Porto. (Fra venstre: Elise, Silje, Karen og Emilie)

Gjengen på oppdagelsesferd i Porto. (Fra venstre: Elise, Silje, Karen og Emilie)

Uansett, da de reiste gikk luften ut av oss. Vi hadde late dager i sola på dekk, godt fortøyd i Porto, mens vi leste bøker, snakket om meningen med livet og seiltur, snakket om havet, om soloppganger, solnedganger, delfiner, naturopplevelser. Man skulle kanskje tro at vi ble lei av å prate om sånt, og det blir vi kanskje engang, men den dagen har ikke kommet enda. Vi snakket også om kulturforskjeller, om hvordan kulturer påvirker og påvirkes av hverandre, om hvordan vi vurderer og dømmer ut fra vår egen forståelse av verden, om hvordan å ta forskjellige ting for gitt skaper misforståelser. Og vi snakket om at vi gleder oss til å få besøk neste gang. Både foreldrene til Elise, Hildur og Gjermund, og Emilies lillesøster, Vilde, kommer på besøk i Lisboa neste helg. Vilde skal være med å seile i tre uker, og har flybillett hjem igjen fra Kanariøyene. Vi er glde for at hun skal være med såpass lenge, for da får hun sannsynligvis også mulighet til å oppleve de daffe dagene våre og de endesløse samtalene uten fasitsvar. Vilde er allerede en seiler før hun kommer, så vi anser henne som perfekt kvinnskap på turen fra fastlandet via (trolig) Madeira (eventuelt Marokko), til Kanariøyene. Det blir godt å være tre som kan dele døgnet mellom seg, slik at vi i fellsskap kan sørge for at vi både kommer oss dit vi skal og får nok tid til mat og hvile.

Mens jeg skriver dette er Elise ute på en forsiktig treningstur for å prøve å ta vare på ryggen sin. Jeg har gått utover langs elven, vekk fra byen, og sitter og ser utover mot havet vi skal seile ut i. Utover ettermiddagen og gjennom natten er det meldt godt med vind, og vi gleder oss til en luftig seilas. Vi skriver Porto inn i listen over steder og opplevelser som har gjort noe med oss som langturseilere. Her har vi for første gang, over lengre tid, følt på roen som følger av at vi ikke har noen tidsfrist å forholde oss til. Vi har ventet en uke på god vind for å seile sørover, og har benyttet mellomtiden til lite annet enn å vente.

 Camping på dekk. Høylesning av Tangvald og syoppdrag for å få opp det Portugisiske gjesteflagget.

Camping på dekk. Høylesning av Tangvald og syoppdrag for å få opp det Portugisiske gjesteflagget.

Altså, det er en sannhet med modifikasjoner. Vi har vasket tøy og båt, gjort litt vedlikehold, handlet evig mye mat og blitt overrasket over at vi finner plass til å stue alt vekk, og vi har blitt venner med andre langturseilere fra Irland, Tyskland, England og Norge. Det er virkelig noe eget å være rundt andre som også har valgt å sette den kjente hverdagen på pause for å kjenne litt på livet. Komme litt nærmere naturen, ha litt mer eventyr. De fleste vi møter opplever vi umiddelbart at vi klikker med, de forstårslikt blir det raskt nære, gode vennskap av. Dette skjer uavhengig av alder, selv om vi må innrømme at det har vært en positiv overraskelse med alle langturseilere på vår egen alder vi har møtt så langt. Når vi setter kurs for forskjellig sted, sier vi aldri hadet, alltid på gjensyn. Allerede har vi så mange meldingstråder med forskjellige grupper seilere, at det sjeldent går mange timene mellom hver gang det sier pling fra noen som lurer på hvor vi er og hvor vi har tenkt oss. Kombinasjonen av naturopplevelsene og menneskene vi møter, gjør virkelig denne måten å reise på til noe særeget. Vi stortrives!

 Sååå gira for å endelig være på tur igjen!

Sååå gira for å endelig være på tur igjen!

Gjesteblogg: Skip O'hoi fra fokkeslasken og fokkeskalken

 Sponsa!

Sponsa!

Vi er omsider hjemme igjen etter en uke på havet, og prøver å finne tilbake til den iskalde, norske hverdagen mens alt gynger. Vi vet ikke hva vi hadde drukket da vi bestilte flybillettene våre ned til Paloma, men etter å ha tilbrakt lørdagen i Oslo, Praha og Madrid, landet vi trygt i Santiago de Compostela sent på kveld. Søndag tok vi bussen til Muros, der vi traff kaptein Kreyberg på brygga med et kamera. Vi trenger vel ikke understreke hvem vi var mest glad for å se, men vi har i løpet av uka skjønt at det er verdt å tåle litt filming når resultatet er at vi får se hele eventyret til Elise og Emilie oppsummert til slutt!

 Panorama skills

Panorama skills

For å starte med vannreisen: Vi tøffet avgårde fra Muros til Baiona, og tok en natt i uthavn ved Illa de Arousa underveis. Til slutt endte vi opp i Porto, som viste seg å være en fantastisk by med både gondol og portvin. Vi har hatt lite vind, men vi fikk faktisk heist seilene et eller annet sted mellom Spania og Portugal! Med en maksfart på over ni knop grusa vi fartsrekorden til Palomas motor, som Elise og Emilie har døpt Vulva Penta. Der fikk vi også oppleve krengingens ”gleder”. Mens Silje for første gang fikk manøvrere en båt som lå såpass skeivt i vannet, våknet Karen brått fra sin hvil i byssa da vester og esker raste inn i spisebordet. Lettere fortumlet ropte hun panisk ”ÅHERREGUDDETERVANNIVINDUET”, et rop som selv vekket matros Gryt som lå og sov i piggen (muggle word for foran i båten). Denne etappen inneholdt for øvrig både soloppgang, delfiner(!), hai(!) og så tett tåke at vi følte vi var med i Pirates of the Caribbean. Tåka varte i flere timer, og krevde nøye utkikk etter fiskegarn på skift. Ikke lett når hav og himmel går i ett, og man kun ser noen få meter foran seg. Plutselig var likevel moloen utenfor Porto RETT ved siden av oss, og vi sukket takknemlig for god elektronikk og at vi snart hadde overlevd ikke bare den siste etappen, men en hel uke på sjøen.

  Selv om vi ikke kan noe særlig om sjøen, syns vi selvfølgelig det er helt på sin plass at Regatta har valgt å bruke  oss  som utvalgte representanter på Instagram.

Selv om vi ikke kan noe særlig om sjøen, syns vi selvfølgelig det er helt på sin plass at Regatta har valgt å bruke oss som utvalgte representanter på Instagram.

Så hva tenker man egentlig når man sitter på flyet hjem, og man akkurat har vinket hadet til venninnene som skal være borte i en evighet? Hyl. Vi er glade for at vi har sett hvordan livet på Paloma kan være, og at vi har fått troen på at man ikke trenger mer enn en matros og en kaptein (og en autopilot og en dybdemåler) for at en fokkeslask og en fokkeskalk (talefeil fra dag 1 som forplantet seg) skal overleve en uke – eventuelt tre år – uten å kunne noe som helst om hav og båtliv. Og så skal det sies, vi har lært en del underveis, vi også. Blant annet at sjøsykeplastre er noe av det deiligste man kan få på resept.

Tusen takk for turen. Vi savner dere allerede <3

Silje og Karen

 Hvor er Johnny Depp?

Hvor er Johnny Depp?

 

 

Ta deg selv på alvor

Jeg har lyst til å slå et slag for viktigheten av å ta seg selv og sine egne følelser på alvor. Vanskelige hendelser kommer i alle størrelser og fasonger, og følelser er umulige å sammenligne mellom mennesker. Det som oppleves som en tragedie for meg, kan oppleves som en bagatell for deg. Hvem vi er som mennesker og hvordan vi møter verden rundt oss, formes blant annet av de vonde øyeblikkene vi opplever. Jeg tror likevel hvordan vi selv og omgivelsene våre møter oss når vi har det tøft,er vel så viktig for hvem vi blir.

Både Elise og jeg har hatt mange opp- og nedturer så langt i livet. Vi har begge vært privilegerte i å vokse opp med trygge familier, ressurssterke foreldre som alltid har stilt opp og nære søsken som har forstått hvordan vi funker og føler. Likevel har mennesker og omstendigheter såret oss så mye at vi i større og mindre grad har lurt på meningen med livet. Heldigvis har oppturene vært flere enn nedturene, og vanligvis sterkere. Alt i alt har livet nesten alltid føltes mer verdt å leve, enn ikke. Og i ettertid er jeg veldig glad for at jeg lever.

Det er ofte lettere å undertrykke vonde følelser og vanskelige opplevelser enn å håndtere dem, men jeg er helt overbevist om at man ikke blir ferdig med følelsene på den måten. Opplevelser må bearbeides for at vi skal forstå dem og leve i fred med dem. Noen ganger tar det tid før vi er klare til å ta tak i det som har skjedd, og det må få være greit. Men like fullt ligger det som har skjedd og ulmer til vi tar tak i det. Det kan være så slitsomt at en blir helt utmattet av å bearbeide, men det er nødvendig for å komme videre.

Det siste året før vi reiste på denne seilturen har vært ett av de tøffeste så langt i livet, både for Elise og meg. Å føle seg så hjelpesløs, samtidig som man så gjerne skulle vært der litt ekstra for den som er aller nærmest, gjør en vond situasjon enda værre. Heldigvis har vi hatt andre i livene våre, som har hatt overskudd til å bære oss gjennom de tyngste dagene. De menneskene var det ekstra vanskelig å reise fra, da vi sa på gjensyn til Oslo.

Det er mye vi ikke er ferdige med å bearbeide, men vi har kommet et stykke på vei. Å flykte fra problemene sine, er en velkjent allegori. Det er likevel ingen av oss som føler at det er det vi gjør med å reise på denne turen. Vi griper en mulighet, tar tak i livene våre, bryter inngrodde mønstre. Vi blir mer tilstede, kommer nærmere våre egne følelser og oss selv. På mange måter lærer vi oss selv og hverandre å leve igjen, godt hjulpet av naturen rundt oss, folk vi møter underveis og å ha eventyr som hverdag.

I dag er den internasjonale dagen for psykisk helse. Bruk den til å ta vare på deg selv. Tør å be om hjelp. Eller ta vare på en du er glad i. Si at du er der, gi en klem, hold en hånd. Sitt i stillheten eller spør om dere skal snakke om det eller noe helt annet. Lev, jeg er helt sikker på at det er eller blir verdt det.

FullSizeRender.jpg

Late dager på spanskekysten

English summery below.

De siste dagene har vi bevegd oss fra Fisterra til Baiona, på oppdagelsesferd på den vakre Galiciske kysten. Søndag morgen la kaptein og matros ut fra fiskebrygga i Fisterra, en havn som viste seg å være litt mer primitiv enn først antatt, og satte kurs mot Muros, en litt større havneby hvor fokkeslask Silje (tidligere kjent som matrosmyg) og fokkeskalk Karen (nyoppfunnet tittel for anledningen) skulle mønstre på. I havnen i Fisterra lå det fiskebåt på fiskebåt, og det var nesten ingen andre seilbåter å se. Det er tydelig at det både er lavsesong i området, og at seilbåter vanligvis ankrer opp til fordel for å ligge i marinaer. Vi fikk derfor en hyggelig overraskelse da Muros viste seg å ha en veldig trivelig havn med gode fasiliteter og god service. 

 Finværsseilas fra Muros til Illa de Arousa

Finværsseilas fra Muros til Illa de Arousa

Vi var veldig spente på å få besøk av Silje og Karen, ikke fordi vi tvilte på dem som kvinnskap, men fordi vi aldri har bodd fire stykker ombord i Paloma på tur før. Søndagen gikk med til litt rydd og vask, oppblåsing av Lilloma (jolla vår), god mat og trivelig stemning utover kvelden. Mandag morgen satte vi ut fra Muros med kurs mot Ria de Arousa, en fjord i Galicia vi hadde hørt mye godt om. Vi fikk en helt fantastisk dag med strålende sol, hengekøye fra spribomen og null sjøsjuke. Etter litt prøving og feiling på ulike havner og marinaer, fant vi til slutt ut at det også her var best å ankre opp. Ut fra vær- og vindforhold bestemte vi oss for å prøve bukta i Illa de Arousa, og spenningen var stor i det vi gikk inn og fant en fin plass å ankre opp blant fiskebåtene i bukta. Vi har nemlig aldri prøvd å ankre med Paloma før. Etter litt prøving og feiling og ankeret opp og ned et par ganger satt vi til slutt fast på sandbunnen. Den nyinstallerte ankeralarmen på Emilies iPhone gikk bare av én gang i løpet av natta, og til tross for litt urolig søvn våknet vi glade og fornøyde neste morgen, på samme sted som natta før. Hurra!

 Rolig ankring i Illa de Arousa

Rolig ankring i Illa de Arousa

En av aktivitetene som særlig Silje, men også kaptein og matros, hadde lyst til å få gjennomført mens vi var i Galicia, var vinsmaking på en av de lokale vingårdene. Vi har nemlig smakt en del veldig god hvitvin i dette området, og ville veldig gjerne lære litt mer om den lokale vinproduksjonen. Vi så oss derfor ut Baiona som neste stopp i ruta, en liten by lengst sør i Galicia der det særlig produseres vin av Albariño-druen. På seilasen fra Illa de Arousa fikk særlig fokkeskalk Karen prøvd seg på å styre skuta, og vi fikk til og med heist seil for første gang siden A Coruna. Selv i lite vind kommer det store dønninger rett inn fra Atlanterhavet, noe som gjør selv en rolig dag spennende. Men kvinnskapet har klart seg eksemplarisk, både til rors og som godt selskap underveis. Vi ankom Baiona tirsdag kveld og bestemte oss fort for å ta middagen ute. Valget av restaurant falt på et trivelig sted i en bakgård der vi fikk smake på lokalt kjøtt av veldig god kvalitet. 

 Parador de Baiona

Parador de Baiona

Baiona er virkelig en trivelig liten by og har massevis av historie å by på. Onsdags formiddag gikk vi opp på den gamle borgen Parador de Baiona som dateres tilbake til 900-tallet. Den ligger fantastisk til og har utsikt ut over Atlanterhavet og innseilingen vi gjorde dagen før. Det suser i magen av å se på dønningene som brytes inn over klippene, samtidig som tanken på historien i borgen og alt som har foregått her tidligere gjør omgivelsene enda mer eksotiske. Vi avsluttet formiddagsturen med en fantastisk lunsj med god lokal fisk, før Silje, Emilie og jeg reiste ut til vingården Terras Gauda som ligger ved Esteiro do Miño, elven som skiller Spania og Portugal. Vi fikk en innholdsrik time med privat omvisning på vingården, og fikk smake på to av vinene som produseres der. Så gøy å lære litt mer om lokal vin. 

I morgen skal vi seile siste biten sørover til Porto, en 14-timersetappe som skal sette det nyervervede kvinnskapet vårt ut på enda en prøvelse. Men værmeldingen er god, og alt ser ut til at det blir en rolig og fin seilas. Livet ombord i Paloma med oss to + to har gått over all forventning, vi koser oss glugg. Vi legger da Spania og Galicia bak oss, og kan se tilbake på en fin uke på Spanias nordkyst. Med god lokal mat og vin, fantastiske strender, nydelig vær og trivelig lokalbefolkning har Galicia virkelig imponert oss. Nå er vi spente på hva Portugal har å by på.

 Gjengen  

Gjengen  

 Atlanterhavet fra Baiona

Atlanterhavet fra Baiona

During the past few days, we've sailed from Fisterra to Baiona. It has been a true adventure along the beautiful Galician coastline. Sunday morning the two of us left the fishermens port of Fisterra, a primitive port without water, electricity and other facilities. We were aware most yachts prefer to anchor in this area. Because our dynamo isn't working, it was a relief to discover that the marina in Muros was relatively new with all imaginable facilities. Here our crew/friends from home, Silje and Karen, were joining us. 

We were quite anxious to be four people onboard Paloma for the first time. Luckily we know both Silje and Karen well, so we were more excited than concerned. Sunday was spent organising and cleaning, blowing up the dingy, eating and catching up. Monday morning we left Muros to head for Ria de Arousa, a fjord further south. We had an amazing day with the sun shining from a clear, blue sky, the hammock on deck, and no one got sea sick. We ended up anchoring in a bay at Illa de Arousa, among fishing boats at buoys. The wind changed direction during the night on low tide, and our anchor alarm app went off as the perimeter was set too tight. We were all excited to have been on the boat for more than 30 continuous hours. It was spectacular to see the sun set and rise from the cockpit. 

One of the activities we had been especially excited about was wine tasting at one of the local wineries in the area. We've tasted some local wines at bars/restaurants and were impressed with the white wines from the Albariño grape. While in baiona we visited the Terras Gauda winery, and got a private tour of the facility and tasting of two of their wines. 

During the sail from Illa de Arousa Karen got to try steering a sailing boat for the first time as an adult. And we actually sailed for the first time since a corunã, there simply hat not been enough wind. Even with the limited wind we did get, there can be fairly large sized swells from the Atlantic, which makes for an interesting day. Both crew members have handled themselves amicably, both as sailors and company. 

Baiona truly is a very nice little town, with a rich and interesting history. Wednesday afternoon we walked around the Parador de Baiona, a fortress that dates back to the 10th century. It's placed on a tongue of land with magnificent view of the Atlantic and where we had sailed the day before. 

Tomorrow we'll go to Porto in Porugal. We're expecting it to be a 14-hour trip, and will test our new crew in a new way. The weather forecast tell us it'll be a quiet and sunny day. Life on Paloma with the two+two of us has been better than any of imagined. As we are leaving Spain behind, we look back at a week of good local food and drinks, amazing beaches, beautiful weather and accommodating locals. Galicia has truly impressed us, and we are excited to see what Portugal has to offer. 

Deilige dønninger fra havet

Før vi reiste hjem igjen i sommer, var vi plaget med en tiltagende dunkelyd fra roret. Før vi skulle krysse Biscaya satt jeg i timesvis og leste om hvordan seile båt uten ror. Dette til tross for at alle som forstår seg på sånt forteller oss at de aldri har hørt om en Hallberg rassy med rorhavari. Vi kom oss over Biscaya med roret inntakt, men det viste seg at en del av det nedre festet hadde falt av, og etterlatt rom for slark i roret. Vi bad verkstedet vi la igjen båten på om å se på det, ta en vurdering og gi oss råd om hvordan dette kunne fikses. Vi tenkte at roret burde tas av og settes på igjen. 

Før vi fikk noen informasjon hadde de vært i dialog med verftet i Sverige, og sammen med dem konkludert med at det eneste de trengte å gjøre var å erstatte delen som har falt av. Hypokonder som jeg er på Palomas vegne, var jeg redd det ikke var nok. Men vi lot oss overbevise, og torsdag kom båten på vannet. Manuel, som hadde utbedret skaden, jobbet tidligere med å bygge skip - så sjefen sjøl var insisterende på at han er til å stole på. Vi har navngitt roret Aurora, og har aldri lyst til å miste eller bytte henne ut. 

 Innsjekk hos Real Club Nautico i sentrum av coruna - for andre gang.  

Innsjekk hos Real Club Nautico i sentrum av coruna - for andre gang.  

Før vi reiste videre fra A Corunã tiiidlig lørdag morgen, hadde vi rukket å bli kjent med nye langturseilere. Sigurd og Tobias, bedre kjent som Landkrabbene, er to gutter fra innlandet som egentlig ikke liker å seile. De bruker båt som transportmiddel mot middelhavet for å bruke det neste året på å klatre og stå på ski. De kom over Biscaya torsdag kveld, etter å ha gått så å si hele veien for motor i null vind. Vi har sendt litt meldinger med dem de siste ukene, og det var trivelig å endelig møtes. Etter ankerdram torsdag og pizzakveld i Paloma fredag, sa vi farvel og kanskje på gjensyn. I tillegg ble vi kjent med et latvisk/engelsk par som seiler sørover på ubestemt tid, kanskje rundt jorda. 

 Landkrabbe Sigurd, Emilie og Elise, foreviget av landkrabbe Tobias og hans polaroidkamera.

Landkrabbe Sigurd, Emilie og Elise, foreviget av landkrabbe Tobias og hans polaroidkamera.

I tillegg til å være sosiale, rakk vi også å vaske båten, oppdage at dreneringen fra dekk var blitt tett (igjen), åpne dreneringen fra dekk, fylle båten med enda mer mat og nyte å være tilbake.

Jeg gjorde båten sjøklar og la i vei rett over seks lørdag morgen. Planen var Fisterra, og vi antok å bruke ca 12-15 timer. Vinden blåste midt imot, morgenen var svart som natten og dønningene slo inn fra Atlanterhavet. Etter uker på land har kroppen min glemt hva bølger er. Sjøsykplasteret ble satt på for sent, og jeg elsket og hatet livet på en gang. 

Før vi reiste fra A Corunã hadde jeg laget klart kaffe, den viktigste ingrediensen for at Elise skal få en god dag. Solen farget himmelen og ga bølgene liv da jeg vekket Elise. Hun tok over og jeg stupte i seng. Etter 20 minutter under dyna var sjøsyken borte, men jeg ble liggende i noen timer til for å la plasteret ta effekt. Da jeg kom ut igjen var det strålende solskinn og Elise smilte fra øre til øre. Dønningene var blitt behagelige, og i bølgedagboken skrev jeg at det var "normale, mørkeblå dønninger", med andre ord ganske kjedelige. De svarte med å ta til seg en varm turkisfarge. Omtrent samtidig fikk vi også besøk av turens første flyvefisk. Stas! 

Vi kom frem til Fisterra, verdens ende, i varm ettermiddagssol. Snirklet oss inn mellom utallig fiskebåter, litt overrasket over at vi ikke så en eneste seilbåt. Vi er i et område der det er vanlig å ligge på svai, altså for anker. Det er behagelig, og gratis. Imidlertid trenger vi stadig strøm, da dynamoen vår ikke klarer å lade batteriene. Ny dynamo og ekstra ladegenerator kommer med besøket i dag. Selv om Fisterra så ut til å ha ordentlige brygger, er det ikke strøm å få på noen av dem. Vi ble liggende likevel, og brukte det siste av dagslyset til å rydde båten, lage bedre system i lukene ute og henge opp det spanske gjesteflagget. I dag går vi videre til Muros, hvor vi tror vi finner landstrøm. Silje og Karen mønstrer på der etter en natt i Santiago. 

IMG_6450.JPG

Det er så ubeskrivelig deilig å være tilbake ombord. Paloma er virkelig hjemme, vi trives.

Til alle som har meldt seg inn i foreningen vår, som har vippset eller overført noen kroner, som kommenterer og sender mail og til alle dere so leser - TAKK. Vi er vanvittig takknemlige for at dere har lyst til å dele eventyret vårt med oss. 

Xx, kapteinen

We're back!

I går kveld kom vi frem til a Corunã, hvor vi la igjen båten for seks uker siden. Som alltid før lengre reiser, var det hektiske dager den siste uken og ingen søvn siste natten før avreise. Likevel kom vi ikke helt i mål med gjøremålslista i Norge. Heldigvis har vi gode venner hjemme - både de som kommer på besøk med utstyr vi ikke rakk å få levert og de som er hjemme og fikser praktiske ting. Hurra for det. 

IMG_5875.JPG

Men hallo. Nå er vi faktisk på tur. Sånn på ordentlig. Lenge. Det skulle jo egentlig være ett år. Melkeruta. Ett år på eventyr føltes ganske lenge for ett år siden. Vi skulle seile den vanlige ruta. Trygt, godt, overkommelig. Men så reiste vi på tur og begynte å å lese eventyr seilere før oss har skrevet, samtidig oppdaget vi hvor godt vi likte å være på tur. I eventyret levde vi. Fant igjen pusten og oppdaget hvor fint livet kan være. Det var jo ikke det at vi ikke hadde utfordringer underveis, det vet dere jo. Men likevel gikk det ikke mange dagene før vi begynte å spøke om jordomseiling, drømme, lese, fundere. Når er det godt seilevær i Stillehavet, når er det uværssesong? Hvor mange dager er det lengste man går uten å se land? Hvordan er ruta fra Australia og hjem? Hva snakker man om når man har sett hverandre hver dag i 999 dager? 

Da vi første gang tenkte på (og samtidig bestemte oss for) langtur, i påsken '14, var det jordomseiling vi ville på. Den gang var det mest fordi vi synes det hørtes kult ut å kunne si at vi hadde seilet rundt jorda. Da jordomseilingsspiren igjen begynte å gro, i Brest før kryssing av Biscaya, var det en mer moden drøm. Nå er dette noe vi vil fordi vi har det bedre ombord Paloma enn noe annet sted i verden. Fordi å lære å seile, samtidig lærer oss å smile. Fordi å bli gjennomvåt av plutselig regnvær, er en god anledning til å puste. Fordi seierene vi opplever hver eneste dag i møte med motor, elektronikk og de tusen andre praktiske gjøremålene ombord, gir oss tro på oss selv. Meningen med livet er å ha det bra, tror jeg. Og for å ha det bra på land, trenger vi først å ha eventyr som hverdag. I tre år. Rundt jorda. Ombord den aller fineste lille seilbåten, Paloma. Med hverandre, og av og til med andre. 

IMG_5876.JPG

Det var egentlig ikke så vanskelig å bestemme seg for å endre planen fra ett til tre år. Fordelene er så mange flere, og så mye større, enn ulempene. Men det er mange der hjemme vi kommer til å savne, heldigvis, særlig de små. Dog handler dette ikke om dere, det handler om oss. Våre liv. Og vi er glade for at dere forstår at dette er viktig for oss, riktig for oss. Det eneste vi fremdeles må finne ut av det økonomiske, men det tror vi på at løser seg på sikt. (Det er jo uansett ikke så mye å bruke penger på i Stillehavet.) 

Nå ligger vi i havna i a Corunã og gynger. Vi er på vannet igjen. Flyter. Mens vi har vært borte har vi fått utbedret en skade på roret. Før vi reiser herfra må vi også bytte pakningene inn og ut av motorblokken, for å tette en oljelekkasje. Til helgen kommer ny dynamo fra Norge, og sammen med den et batterimeter som kan fortelle oss hva som trekker hvor mye strøm og hvor mye vi lader. Gjøremålslisten er evig. Det er på ingen måte gratis å være på langtur.

Om du skulle få lyst til å støtte oss med noen kroner kan du vippse til 55758 eller søke opp Fjerne farvann i vipps. Vi har også fått oss en satellittracker, så hvis du vil følge posisjonen vår og skrive smser med oss kan du melde deg inn i foreningen Fjerne farvann

Xx, kapteinen

"Hjemme" vs Stillehavet

I dag har vi vært i Oslo i tre uker, og fremdeles er det mer enn to uker til vi reiser igjen. Jeg tror aldri jeg har savnet noen eller noe som jeg nå savner Paloma og seiltur. Hjertet mitt verker etter å reise hjem igjen, dra fra Oslo, gjenforenes med Paloma. "Men det er fint å være hjemme også, altså," sier vi og smiler til venner, familie og kolleger. Og det er jo det, helt på ordentlig. De siste månedene før vi reiste gikk så fort at vi nesten ikke rakk å si farvel (eller på gjensyn). Og vi var så opptatt av å forberede båten for hav, at vi helt glemte å forberede oss selv. Vi visste virkelig ikke hva vi gikk til da vi la ut på langtur. Dag for dag trivdes vi bedre. Ble mer komfortable. Jeg trengte mindre sjøsykemedisin. Vi sov bedre, slappet mer av. Første gang vi virkelig følte at vi var på langtur, fant roen, var da vi lå motorfast i Kristiansand. Vi hadde plutselig fått en bonushelg, der vi ikke kunne jage for å komme videre. Det spilte ingen rolle hvor god vind det var meldt, vi var stuck. I tre dager kombinerte vi bok i hengekøye og god mat med å krysse ting av gjøremålslisten. Før vi legger fra land får vi alltid gjort alt vi MÅ, men motorfast hadde vi plutselig tid til å gjøre ting som stod på andre siden av sperrelinjen, på listen som heter "bør/kan/vil". Da motoren var i orden igjen hastet vi videre, fulgte været og pushet på for å ta igjen tiden vi hadde ligget fast. Når sant skal sies, hadde vi ikke kommet over Nordsjøen tidligere med eller uten motorproblemer. Imidlertid virket dette mer stressende enn noe annet. På andre enden av Irland lå Biscaya og ventet på oss, og for å få en fin tur over var vi helt avhengige av et godt værvindu. Allerede første dagen i Skottland, begynte å følge med på været i Biscayabukten. Skiftende vindretning, for mye vind, for lite vind; det så ikke lovende ut. Vi mimret til dagene vi lå i Norge og ventet på vær for å komme oss over Nordsjøen.

 Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Etter våte, trivelige dager med køkjøring gjennom den Kaledonske kanal, kom vi ut i sollyset på vestsiden av Skottland. Planen var å gå til Isle of Man i ett strekk. Imidlertid gikk det ikke mer enn en dag, av det halvannet døgnet vi hadde regnet med at det skulle ta, før motorproblemer igjen påvirket planen vår. Det var bekmørkt rundt oss, litt vind og mer strøm. Jeg motstod fristelsen å hoppe ut i det iskalde vannet for å sjekke om problemet faktisk var at propellen hadde forsvunnet. I løpet av den natten fant vi igjen langturroen. Vi la om kursen, seilte i litt mindre strøm mens natten var på sitt mørkeste. Vi seilte faktisk. Selv om vi hadde beveget oss veldig mye raskere for motor, dersom vi hadde hatt propell. Og det gikk bra. I ettertid har vi oppdaget at det skjedde noe den natten, jeg tror det var da vi ble langturseilere. Ett døgn senere, da vi kalte opp kystvakten, hadde vi flyttet oss fra Oban i Skottland til Belfast i Nord-Irland. På nytt var vi motorfast, og på nytt senket roen seg over oss. Det var ikke noe å jage etter. Den uken det tok å vente på ny propell brukte vi til å utforske Nord-Irland, slappe av og krysse av enda flere gjøremål fra bør/kan/vil-listen. Som bonus fikk vi være med på regatta, og til og med lære å bruke spinnaker. Stor stas!

Etter uken i Larne, har vi ikke trengt å lete etter langturroen. Den ligger i oss og er med oss i alt vi gjør. Det er på havet livet gir mest mening. Neste stopp var Dublin, og der åpnet det seg et tilnærmet perfekt værvindu for kryssing av Biscaya. Marginene var på vår side. Vinden spilte på lag. Bølgene var overkommelige. Vi hadde følge med s/y Hakuna matata. Eventyrerne i bøkene våre fortalte levende om livet på havet, om alt det fine og alt det slitsomme. Solskinn og storm, stjerneklare netter og vindstille. Seil som revnet, ble lappet og revnet igjen. Nye seil. En flokk doradoer som følger med i dagesvis. Mennesker og steder. Fantastiske opplevelser. Minner for livet. Stillehavet. Rundt oss lekte delfinene i soloppgangen. Kjente stjernebilder lyste opp nattehimmelen. Solen brant på naken hud. Innen vi kom til Frankrike, hadde jeg fått lyst til å seile jorda rundt. Jeg la det frem for Elise som en spøk, jeg mente det jo kanskje egentlig ikke seriøst. Det var jo bare tøys. Men nå, nesten fem uker senere, tenker jeg nesten ikke på annet. Jeg har oppriktig lyst til å seile rundt jorda. Det tar i så fall tre år, i stedet for ett. Og innebærer himla mye hav.

Fremdeles har vi ikke seilet i dårlig vær. Vi har aldri vært oppriktig redde. Vi har aldri måttet håndtere utfordringer større enn vi har vært i stand til å ta på strak arm. Jeg er veldig spent på å se hva det neste året bringer. Men vi har da virkelig hatt noen utfordringer, og vi har lært ubeskrivelig mye. Dag for dag bygger vi kompetanse. Innen utgangen av mars må vi bestemme oss for om vi skal gå nordover langs kysten av USA, eller videre vestover mot Panamakanalen, Stillehavet, Australia, Magadaskar og Sør-Afrika - før vi eventuelt krysser eget kjølevann i Brasil og går nordover til New York før vi setter kursen hjemover via Azorene og den Engelske kanal. Men altså, planen er fremdeles ett års seiltur rundt Atlanterhavet. Det andre er (foreløpig) kun en drøm. Men jeg tenkte likevel det var verdt å lufte for dere. Så, hva synes dere? Vi er i hvert fall spente på tiden som kommer, jeg kan nesten ikke vente på å komme meg tilbake til Paloma.     

Xx, kapteinen  

image.jpg

Pause.

Så var dagen kommet. Vi sitter på flyplassen i A Corunã, på vei hjem. Paloma står på land. Det har lenge vært planen å reise hjem igjen etter at vi hadde krysset Biscaya. Imidlertid tror jeg ingen av oss helt hadde sett for oss hvor rart det skulle føles å sette denne turen på pause. Begynne på jobb igjen. Være en del av hverdagen vår i Oslo igjen. Drikke bobbel en torsdag med fine folk, gå i Tøyenbadet med niesene, lykkelig oppdage at det er ledig bysykkel på stativet, legge oss i sengen og ikke bli overrasket over at den er på samme sted neste morgen. Den hverdagen føles så fjern, nesten uvirkelig. 

image.jpg

Vi har vent oss til å sjekke vindretning og -styrke, uten å ha noen interesse av om det blir sol eller regn, 22 eller 26 grader. Vi har vent oss til å måtte bevege oss som brikkene i et puslespill med låste rammer, det er ikke plass til at vi begge står på kjøkkenet eller beveger oss mellom soverommet og stuen samtidig. Vi har blitt vant til at det alltid gjynger, og opplever egentlig at verden snurrer mer når vi har fast grunn under føttene enn ombord. Vi har blitt vant til å alltid sette fra oss ting inntil en kant, et sted det ikke kan velte eller falle ned. Vi har blitt vant til at omgivelsene er i kontinuerlig forandring, alltid nye mennesker og nye steder, nye lyder, lukter, språk. Det har vært overraskende lett å bli vant til å være eventyrere på langtur i seilbåt. I det siste har vi faktisk gått så langt som til å kalle oss seilere. 

image.jpg

Da vi reiste fra Oslo for syv uker siden, hadde Elise knapt lagt til en seilbåt noen gang i sitt liv. Vi hadde aldri seilet Paloma. Vi hadde aldri vært lenger til havs enn over Skagerrak, og da på blikkstille vann uten noe som helst drag i luften. Vi ante ikke hva vi gikk til. Elise var alene i båten en drøy uke, ble vant med å legge til og fra, ha ansvar for skuta, planlegge dagsetapper og finne passende havner på kartet. Da vi reiste fra Farsund og ut i Norskesjøen mot Skottland, seilte vi Paloma for første gang. Egentlig ganske uansvarlig. Vi hadde riktignok fått sjekket riggen hos With Marine, byttet alle fall og skjøter og satt på helt nye seil fra North Sails. Og vi kom oss jo over, seilte. Manøvrerte oss gjennom slusene i den kaledonske kanal. Satte kurs mot Isle of man, men mistet propellen på veien. Seilte likevel videre i ett døgn til, gjennom trange sund med mye strøm. På det værste gjorde vi 1,5 knop over land og 5 knop gjennom vannet, strømmen bremset oss så vi nesten stod stille. I Larne var vi turister mens vi ventet på propellen. Dro videre til Dublin og plutselig åpnet det seg et værvindu over Biscaya. Vurderte de ulike alternative rutene sørover, og landet på den mest forsiktige, tryggeste. Da vi i går kveld satt sammen med våre gode venner Sigurd og Johanna i Hakuna matata og oppsummerte oppturene, nedturene og erfaringene vi har hatt mellom Oslo og her, var vi alle skjønt enige om at det har vært vanvittig lærerikt. Vi har nok alltid undervurdert egne evner ombord, og fikk også før avreise tilbakemeldinger om at vi virker å vite hva vi driver med. Det handler nok mye om at vi har pusset opp Paloma og blitt grundig kjent med henne. Revet teakdekket og tettet lekkasjer, byttet gjennomføringer, installert ny tridata (vind, fart, dybde), byttet dynamo, byttet diesel- og oljefiltre, byttet slanger til gassen, utstyrt båten for langtur. I tillegg til det har vi lest og snakket med folk som kan mer enn oss. Absorbert langturerfaringer med stor iver. Havstrømmer, værvinduer, orkansesonger, byer, havner, opphevelser. Vi har forberedt oss godt, selv om vi har måttet lære oss å seile underveis. Det er deilig å kjenne på at vi de siste ukene har oppdaget trygghet og tiltro til egne ferdigheter ombord, at vi faktisk vet hva vi driver med. Og at vi liker å være på tur. 

image.jpg

Kjære Sigurd og Johanna, takk for at vi har fått dele de siste syv ukene med dere. For all latteren. For at vi har kunnet snakke om alt vi, både dere og vi, har synes vært skummelt. Alle lydene. Alt vi har kastet ball, vurdert været og planlagt etapper sammen. Alle middager, alle samtaler om livet og seiling og alt som er gøy og alt som er vanskelig, alle opplevelser vi har delt. All humor på Hakuna matatas sommerradio. All seileerfaring og -kunnskap Sigurd har delt, så mye vi har lært av det. Dere har virkelig beriket turen for oss så langt, og vi er evig takknemlige for å ha blitt kjent med dere. Vi savner dere allerede, og det gleder oss at vi har lagt planer for sprell og gøy på Kanariøyene i november. Ha det fint sålenge!

 

Xx, kapteinen  

Havmonsteret Biscaya

Siden vi begynte å faktisk sette oss inn i hva langtur er og planlegge å bruke ett år rundt Atlanterhavet, har det vært tre krysninger jeg har vært særlig spent på: Norskesjøen, Biscaya og returen fra New York til Europa. I dag renner svetten av oss i Spania, og vi kan krysse to av tre av listen. Wow.  

Opprinnelig plan var å reise fra Dublin, langs Irlands østkyst til Cork eller Kinsale, for å krysse Biscaya derfra. Imidlertid har vi seilet lite med to ombord, og alt som ga oss retrettmuligheter og sjanse til å sove litt ekstra underveis ble notert med pluss i margen. Da vi oppdaget at England har øyer med kritthvite strender langt ute i havgapet på sydspissen, ble det derfor et naturlig stoppested på veien. Vi la fra land i Dublin mandag ettermiddag, og ble med tidevannet sørover. Sy Hakuna matata, som reiste fra Oslo samme dag som oss og som vi har seilt sammen med siden Farsund, reiste sammen med oss. "Paloma Paloma? Hakuna matata, Hakuna matata. Hur går det för er?" Vi har blitt vant til, og gleder oss over, oppkall fra Johanna (og Sigurd) på kanal 72 på VHFen. Det er alltid hyggelig å ha en seilbåt på horisonten, og særlig en med venner ombord. Vi kom frem til Scillyøyene i England med minutters mellomrom og fortøyde begge båtene på samme bøye. Himmelen var full av stjerner, men månen hadde gått ned, og det eneste lyset rundt oss var i strålen fra lyktene våre. Det hadde tatt i underkant av halvannet døgn å seile 212 nautiske mil med 6 knop i snittfart, overraskende raskt for vår gamle kjerring. (Og ikke mulig å gjenta uten enten mer vind eller like mye strøm med oss.) Jeg innrømmer at jeg lo da dagslyset kom, og vi oppdaget at de to nærmeste bøyene var ledige. I løpet av formiddagen til vi oss en snartur på land for å gå på oppdagelsesferd. Fin dag! 

image.jpg

Vi hadde vurdert om vi skulle seile direkte fra Scilly over Biscaya til a Corunã. Imidlertid mente værmeldingen at en ny snarvisitt på land, denne gangen i Frankrike, ville være en bedre plan. Etter 14 timer duvende på en bøye, satte vi derfor kursen ut i havet igjen. Vi hadde timet overfarten for å få medstrøm siste biten inn, hvor det vanligvis er 2-3 knop strøm med eller mot deg - noen ganger kan man her møte så mye som 7-8 knop strøm. Allerede da vi heiste seil på Scilly var det mindre vind enn værmeldingen hadde meldt. Vi tvang forseilet ut på den ene siden med spribommen og låste storseilet med jibbremsen på andre siden, seilte i medvind gjennom relativt flatt hav. I løpet av natten ble det etterhvert litt mer bølger og litt mindre vind. Når en bølge flytter båten så seilene kollapser i mangel av vind, for deretter å bli fylt igjen, dundrer og smeller det i skjøter og fester, hele båten rister. Å ligge nede og prøve å sove, mens dette skjer over dekk, er så å si helt umulig. Båten fungerer som et ekkokammer og alle lyder blir minst tusen ganger så voldsomme. Så lenge vi holdt grei fart og det gikk litt tid mellom hver gang det blafret i seilene, lot vi det stå til. Men i morgentimene ga vi opp og startet motoren. Vi kom frem til tidevannsstrømmene akkurat når vi hadde planlagt, og ble med vannet inn. Da vi la til land torsdag ettermiddag hadde vi vært akkurat ett døgn underveis, og tilbakelagt enda 134 nautiske mil. 

image.jpg

Værmeldingen videre sa at dag en var relativt vindstille, dag to og tre hadde fin vind, dag fire var delvis vindstille og delvis motvind, deretter skulle vinden bli delvis kaotisk og mye fraværende. Overfarten fra Brest i Frankrike til a Corunã i Spania tar omtrent tre døgn i ok vind og vær. Vi tenkte derfor å sove en natt og bli med tidevannet ut morgenen etter. Så startet vi med vindstille, og få god vind de to påfølgende dagene. På seiltur går dagene i hverandre, vi forholder oss til "i dag", "i morgen", "om noen dager", men ikke så mye til ukedagenes navn. Det hadde derfor gått oss hus forbi at vi planla å reise ut på et hav på en fredag. Det gjør man jo ikke. Det er basiskunnskap for alle seilere. Da blir alt krøll og galskap. Motor svikter, seil revner, kjølen faller av. Vi hadde åpenbart ikke noe annet valg enn å være en dag i Frankrike. 

image.jpg

Tradisjon tro bakte vi pizza i båten, lagde wraps til å spise underveis og forberedte snacks til overfarten. Vi har funnet ut at sannsynligheten for at vi velger brokkoli, sukkererter eller reddiker fremfor sjokolade og potetgull, er betydelig større hvis førstnevnte finnes oppkuttet og lett tilgjengelig. En boks med grønt har derfor fått fast plass i cockpit underveis. Hakuna matata kom inn til Brest fem timer etter oss på torsdagen, og vi planla å gå videre sammen. Det var mye frem og tilbake for å prøve å få tidevannsstrømmer, distanse, vind og dagslys til å gå opp. Vi hadde alle lyst til å ankomme Spania mens det fremdeles var lyst. Vi var alle spente, Biscaya er ett av de mest beryktede havområdene vi kjenner til. Avreisen ble stadig fremskyndet, og rett over elleve fredag kveld kom Sigurd bort for å fortelle at de hadde tenkt til å reise. De går uansett saktere for motor, og vi ville klart å ta dem igjen før vi kom ut i havet. Vi minnet om at det fremdeles var fredag, da han ikke så nevneverdig skremt ut oppholdt vi ham med snakk. Prioritering av rute, kurs, vind. Plutselig var klokken blitt så mye, at også Hakuna matata dro etter midnatt. Vi la fra land tyve minutter senere og fulgte etter dem ut i havet. 

Biscayabukten grenser til Irland og England i nord, Frankrike i øst, Spania i sør og Atlanterhavet i vest. Når det blåser vestavind kommer sjøene inn fra havet. Kontinentalplatene møtes under vann og lager en 3-4000 meter høy undersjøisk fjellvegg. Havmonsteret Biscaya har krevd mang en båt i stormer gjennom historien. Sommeren frem til første halvdel av august er kjent som det beste tidspunktet å finne et værvindu, før høststormene setter inn. Vi har lest skrekkhistorier om 18-meters bølger og lite gjestmildt vær. 

Vi tilbrakte tre netter og tre dager på Biscaya. De første to nettene var stjerneklare, med luftfuktighet så høy at det rant vann av seilerjakkene våre. For hver natt kledde jeg på meg varmt tøy senere og for hver natt kledde jeg av meg ett nytt lag med ull. De første to dagene hadde vi sol fra skyfri himmel og vinden i ryggen. Vi seilte i bikini og t-skjorte, vår største bekymring var om vi fikk i oss nok vann.  

image.jpg

Nåja, det er egentlig ikke helt sant. På vei fra Larne til Dublin forrige uke, sa motoren fra at den ikke klarte å lade batteriene våre. Vi feilsøkte litt, hadde god spenning i både startbatteriet og forbruksbanken. Feilmeldingen forsvant, og jeg var ikke mer enn normalt bekymret for å gå strømtom. (Møt kontrollfreaken Emilie, alltid bekymret for å gå strømtom.) På vei til Scilly kom og gikk feilmeldingen litt, men innen vi var kommet til Brest var den mer borte enn tilstede og batteriene var godt oppladet. Vi lot derfor være å koble oss på landstrøm i Frankrike. Upsi. Feilmeldingen kom tilbake første natt på vei ut i havet, og batteriene viste lite tegn til å ta til seg lading fra dynamoen. Bølger og motorlukt er en kombinasjon jeg unngår hvis jeg kan, og løsningen ble derfor å spare på strøm. Vi gikk med kart på iPad i stedet for plotter og håndstyrte i stedet for å la autopiloten ta jobben. To døgn for seil senere var det kun VHF, kjøleskap og lanterner som hadde brukt strøm.  Til å begynne med var det en velsignelse å ikke ha autopilot. Vi ble tvunget til å være mer oppmerksomme, tenke mer på seilføring og fokusere mer på å faktisk seile. Tidligere har vi gjerne prøvd å sette seil så kjapt som mulig, for deretter å forsvinne inn i en bok eller eget hode. Naturopplevelsene blir enda sterkere når man sitter kontinuerlig til rors. Soloppganger, delfiner som leker, bølger, havet, fargene, solnedgang, månen, stjernene, stjerneskuddene. Dag to var en særlig fin dag. Den startet med at Elise ropte "Emilieemilieemilieemilie, EMILIE! HVAL! Hvaaaal!" Jeg kom rumlende ut av køya mi, til synet av tre-fire finnhval svømmende rundt Paloma. Antallet seilbåter som synker fordi de kræsjer med hval, er høyere enn antallet som synker fordi de kræsjer med containere som har falt av lasteskip. Det har noen sagt til oss. Jeg gjentok resolutt at de er vant til å ikke svømme inn i hverandre, så de vil jo ikke svømme inn i oss heller. Sant, ja? Det gir jo mening. Vi hørte pust bakfra, og synet da vi snudde oss er ett av de aller mest spektakulære jeg har opplevd. Hval på hval kom byksende gjennom bølgene. Lange, slanke, sorte dyr, som visst har glemt fjes der hodet skulle vært, halvveis hoppet fremover i havet for å ta oss igjen. De kom med en sånn fart at vi ikke kunne annet enn å hvine, delvis fordi vi frydet oss over hvor fantastisk naturen er og delvis fordi vi halvveis ventet på at en av dem skulle hoppe oppi båten og knuse oss. Vi sluttet etterhvert å telle, men det må ha vært i hvert fall hundre dyr i flokken. De fleste vil jeg anså at var syv-åtte meter lange, men de lengste var betydelig lengre enn båten vår. De stupte ned under oss, dukket opp på andre siden av båten, svømte langs skutesiden, gjorde nærmest piruetter gjennom vannet og danset rundt skroget vårt. Vi stod der begge med trill runde øyne og var så opptatt av å oppleve at vi nesten ikke klarte å ta noen bilder. 

image.jpg

Håndstyring er tungt for kroppen. Elise hadde allerede vondt i nakken da vi begynte, og har en rygg som er kjent for å være trøblete. På kvelden dag to lurte hun på om jeg kunne gå på vakt en halvtime før oppsatt plan. Da hadde hun kramper i hele ryggen. Vi visste begge umiddelbart at hun hadde sittet for lenge til rors, og at dette var noe vi kom til å angre på. Vinden løyet og jeg trengte mer seil. Ikke verdens enkleste oppgave. Elise karret seg ut av sengen, og vi fikk etterhvert opp seilet. Jeg kjempet meg frem gjennom natten. Feiret at jeg for første gang på turen kunne seile i t-skjorte på natten. Noen regndråper traff meg, vinden kom mer og mer i kast. Oh no. Ganske snart åpnet himmelen seg og dusjet både meg, seilene og dekket. Egentlig ganske praktisk etter dagesvis med sjøsprøyt og salt hav. Natten var helt sort rundt meg. Jeg hadde såvidt strøm til å drive lanternene. Vi suste fremover i syv-åtte knops fart. iPaden hadde jeg gjemt unna for lengst, så jeg seilte kun på kompasskurs. I grålysningen ga regnet seg og ble erstattet av tåke. Vi kunne telle antall timer til havn på hendene da Elise kom opp og tok roret en times tid. Vinden hadde løyet og vi gikk for motor med storseilet oppe. Da land dukket opp av tåken, akkurat der det skulle være, jublet jeg av glede. Vi kom i havn etter to døgn og nitten timer på havet, med 368 nye nautiske mil i loggen. 5,5 knop i snitt var fortere enn vi har regnet med å seile, så det er gledelig. Hakuna matata kom frem en liten time før oss, og vi hadde hatt kontakt med dem over VHF hele veien over. Spesielt trivelig var det da vi fikk tilsendt hilsen fra niesene i Oslo via Hakuna matatas satelittelefon, tusen takk for hilsen Ella og Maria! 

Vel fremme i Brest fikk vi en velfortjent dusj, etterfulgt av en enda mer fortjent ankerdram, før vi dro ut på middag med Hakuna matata og Marlene. Marlene reiste fra Dublin dagen etter oss, men gikk rett til a Corunã uten stopp. De kom frem natt til lørdag, etter omtrent fire døgn på havet, og hadde hatt betydelig mer vind og bølger enn oss. Vi var godt fornøyde med valg av reiserute, og enda mer fornøyde med å faktisk ha kommet frem. Hurra!  

 Foto: Espen, sy Marlene

Foto: Espen, sy Marlene

Kjære dagbok III

Å være på langtur føles litt som å leve i en parallell verden. Vi er i en boble der alt som er kjent er tatt bort. Ingen ting av det som tidligere har vært, eksisterer lenger. Boblen fylles av nye inntrykk, nye steder, nye mennesker, nye følelser. Det er lettere å puste. Lettere å smile, og faktisk mene det. Lettere å være tilstede.

Men det er ikke til å komme fra at det også er slitsomt. Så mange nye inntrykk. En evig gjøremålsliste med ting vi bør få gjort. Sette sammen på nytt kontakten til solcellen, henge opp listen foran ledningene, vaske badet, lime fast doen, bytte pakning i en pumpe, fikse AISen, skure skutesiden, sjekke været, henge opp igjen takplatene vi har tatt ned, planlegge neste etappe. Og det er slitsomt å være kontinuerlig bekymret. Hva er det neste som blir ødelagt? Er riggen passe stram, står masten fremdeles rett, har vi nok strøm, hvorfor blir det vått i piggen, blir været som det er meldt? Hørselen får minst ett nytt gir i møtet med alle nye lyder. Desperat forsøker vi å gi lydene mening. Ufarliggjøre dem. Hva piper nå, hvorfor kommer det en dunkelyd fra roret, hvordan får vi seilene til å slutte å blafre, går motoren jevnt, piper det fra en varsellampe nå, dunker det mer i roret enn for to uker siden, hva er det som ruller rundt i luken jeg sitter på? Jeg er langt utenfor egen komfortsone. Langt utenfor. Gjentatte ganger de siste ukene, har jeg derfor stilt meg selv de samme spørsmålene om og om igjen. Hvorfor gjør vi egentlig dette? Er det verdt det?

Men så, Paloma danser gjennom bølgene. Tøffer seg. Viser oss at hun er mye mindre redd enn oss. Vi snakker om å redusere seilføringen, krenger det ikke unødvendig mye nå? Vi setter rev i seilet, og Paloma belønner oss med å øke farten. Vi er på lag, Paloma, Elise og jeg. Vinden løyer igjen, og på nytt heiser vi hele storseilet og ruller ut genoaen. Vi slipper ut, strammer inn, justerer kurs, prøver og feiler. Finner oss en annen båt å ha imaginær regatta med, vinner høyde, seiler fortere, jubler. For all del, båten vi har regatta med kan gjerne være en fiskeskøyte på vei en helt annen retning. Og hvis den andre båten seiler fortere enn oss, avlyses regattaen.

Plutselig er det bare gøy. Solen går ned i en vakker solnedgang, på himmelen over oss tennes flere stjerner enn jeg ante at eksister, månen dukker frem som et skall av seg selv, stjerneskuddene lyser opp himmelen, solen står opp igjen som en trillrund ildkule og delfinene leker rundt oss. Vinden driver oss fremover og det finnes ikke lenger lyder vi ikke forstår. Tvilen eksisterer ikke i noen av disse øyeblikkene. Det er derfor vi gjør dette, det er verdt det.  

For ikke å snakke om når vi kommer frem et nytt sted. Fortøyer båten og går på oppdagelsesferd. Prater med noen som har bodd hele livet sitt på ett sted, noen andre som har vært på eventyr mer enn halve livet. Deler opplevelser. Ler. Blir kjent med andre som er på tilsvarende tur som vi er. Snakker med dem om lydene, om tvilen. Blir lettet over å høre at de føler det på samme måte. Drikker lokal øl, lager pizza i båten og leter etter meningen med livet. Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem igjen, egentlig?

Andre dager våkner jeg midt på natten med lunger der det ikke er plass til luft. Tårene sitter fast i øynene og vil ikke slippe taket. Angsten spiser meg opp fra innsiden og jeg husker at det også er derfor jeg gjør dette. Derfor dette er viktig. Nødvendig. Jeg trenger å lære å puste igjen. Smile, og faktisk mene det. Være tilstede. Skape rom for nye følelser. Det er fint å være på tur, altså. Det er det. Fint å være på havet. Fint å komme i havn. Fint å reise ut igjen. 

Elise og jeg er oppå hverandre konstant. Den ene døren vi har, inn til doen, lukkes i praksis ikke. Jeg er utpreget mer sosial enn hun er, eller, jeg får i hvert fall dekket behovet for alenetid raskere. Kanskje fordi jeg ikke er så glad i å sove, i motsetning til Elise, og derfor gjerne får tre-fire timer hver dag mens vi er i havn til meg selv før jeg vekker henne. Dagene på land går i stor grad med til opplevelser og sosialisering, og kun unntaksvis til å ligge i hver vår køye med bok og musikk. På havet er det annerledes. Der er døgnet delt i to og vi har hver vår halvdel av det. Når seilene er trimmet, vinden stabil og autopiloten tar ansvar for at vi kommer frem dit vi skal, føles det som at vi har en evighet av tid til å stirre på stjernene, lese bøker om tidligere, norske seilehelter (foreløpige favoritter: Havets vagabond, Rundø og To Fluer), bøker om mildt sinnsyke mennesker (foreløpig favoritt: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?), stirre på stjernehimmelen og ønske oss å lære mer om navigasjon uten elektroniske hjelpemidler, lære meg selv å spille ukulele, danse med delfinene. Det er fint å være på langtur, altså. Det er virkelig det. 

Om noen få dager skal vi hjem igjen. Hjem til alt som er kjent. Hjem for å gå i bryllup og feire kjærligheten, hjem for å hilse på nytt liv og feire livet, hjem for å jobbe og feire alt vi har lært de siste årene, hjem for å si på gjensyn og feire at byen vår og menneskene våre fremdeles kommer til å være der når vi kommer hjem om ett år. Hjem for å fullføre alt vi må fullføre for å få fred mens vi er på tur. Men først skal vi krysse Biscaya. Værmeldingen er ikke helt perfekt, men det er nært nok. Vi planlegger å være fremme i morgentimene på mandag. I ettermiddag reiser vi fra scillyøyene i England til Brest i Frankrike, den seilasen forventer vi at tar omtrent ett døgn. 

Xx, kapteinen  

image.jpg

Medvindsseilas på Irskesjøen

Torsdag fikk vi satt på propellen, hurra. Vi fikk båten både opp av og ut i vannet igjen i løpet av samme høyvann, hurra igjen. I Larne sveiver de en krybbe ut i havet, ventet på at vannet blir høyt nok, kjører båten inn i krybben og sveiver båten ut. Nesten som vi gjør med en henger og småbåter hjemme. Jeg kan love dere at det var en rar følelse å stå i båten og se vannet forsvinne under oss. Men alt gikk fint, verken båten eller krybben veltet og vi fikk gjort alt vi skulle. Litt trøblete da vi skulle ut igjen i havet, for da hadde en stein lagt seg på skinnen og krybben stoppet opp for tidlig. Opp og ned og full gass i revers og en ekstra båt som trakk båten/krybben utover senere var vi flytende igjen. Med propell. Jubel og glede.  

image.jpg

Det er store forskjeller på høy- og lavvann her, og med tidevannsforskjellene følger også tidevannsstrømmene. Vi måtte vente på lavvann for å ha strømmen i ryggen sørover, og benyttet anledningen til å si farvel til de gode hjelperne i Larne. For en fin gjeng med folk! Med vinden og strømmen i ryggen seilte vi i mellom åtte og ti knops fart, hvilket er omtrent dobbelt så fort som vi kjører for motor. Gøy! Steve kom ut med sin egen båt, og måtte bruke både motor og seil for å ta oss igjen. Han kommenterte at det så ut som at vi fløy over vannet, men han måtte ta oss igjen fordi han hadde med en flaske bobbel som avskjedspressang. Å overrekke en flaske fra en båt til en annen, i fart og bølger, er ikke akkurat lett. Til slutt ble det likevel suksess, og han peilet kursen inn i solnedgangen bak oss. Farvel, Larne! 

Vi kom frem til Dublin på formiddagen fredag. I løpet av mine vakter hadde jeg fått en stjernehimmel full av stjerner og en soloppgang spekket med delfiner. Irskesjøens delfiner er tilsynelatende daffere enn sine venner i Nordsjøen, og ikke en eneste en gjorde ett hopp. Elise fikk bekmørk natt uten stjerner og en grå morgen med regn og tåke i horisonten på sine vakter, så vi var begge enige om at jeg trakk det lengste strået denne gangen. 

Vel fremme i Dublin ble vi gjenforent med de to norske båtene som vi seilte med fra Norge og gjennom Skottland. Det var mye gjensynsglede hos alle, og vi bestemte oss for å gå ut sammen for å oppdage byen. Karoline og Espen på båten Marlene gikk etterhvert på et museum viet irsk historie, i et nedlagt fengsel. Sammen med Sigurd og Johanna (s/y Hakuna matata) trasket vi så gatelangs i timesvis, til føtter og ben var så mørbanket at vi ikke kunne annet enn å sette oss ned på en pub. 

Lørdag var vaskedag, godt ispedd diverse flytende motivasjon. På ettermiddagen gikk jeg på guinnessmuseet sammen med gjengen fra Marlene, mens Elise fikk litt etterlengtet alenetid. Etterpå møttes vi alle sammen til middag og senere fest ute. Til å hjelpe oss med den sist delen hadde vi forsterket gjengen med enda en norsk båt, s/y Solskinn. Solskinnsgutta er fem gutter fra Asker som ikke kan seile, men de har jo kommet seg hit - så det går sikkert bra. De skal omtrent samme runde som oss. 

Nå er mat handlet inn og psyken satt for nye døgn på havet. Vi kunne krysset Biscaya herfra, som trolig ville tatt omtrent fem døgn med værmeldingen som er nå. Vi har dog heller bestemt oss for at vi skal ta en liten stopp på Scillyøyene, en øygruppe ytterst på sørspissen av England. Et slags Karibien i Europa, det ser i hvert fall sånn ut på bildene. Vi forventer at det tar halvannet til to døgn dit og deretter omtrent tre døgn videre til Spania. 

Ønsk oss god tur og kryss fingrene med oss for at alt det viktige virker, så lover vi å være forsiktige og å ha det gøy. 

 

Xx, kapteinen

image.jpg