Nytt kapittel

Vi har ikke vært så flinke til å holde dere oppdatert på denne siden av Atlanteren. Delvis fordi vi har vært mer opptatt av å være tilstede her vi er, delvis fordi vi har hatt mye å tenke på. Det gir oss stor glede å dele det vi opplever, og vi er ydmykt takknemlige for at dere følger med.

Atlanterhavet, vår favoritt. Foto: Torgeir Beyer

Atlanterhavet, vår favoritt. Foto: Torgeir Beyer

Vi har ikke tall på hvor mange ganger det siste året vi har sagt "herlig fred, så privilegerte vi er som er akkurat her, akkurat nå" og "dere, vi er jammen gode på valg og prioriteringer, som tilsammen gjør at vi er her vi er." I øyeblikket disse setningene blir ytret, mener vi dem. Virkelig. Men rundt nyttår, på Kapp Verde, begynte en prosess som gjør at vi nå legger båten på land i USA og flyr hjem. Å seile rundt jorden er ikke vårt eventyr. I hvert fall ikke nå.

Havanna. Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Havanna. Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Vi snublet tilfeldig inn i seileeventyret for tre år siden, kjøpte båt for to år siden og nå har vi snart vært på tur i ett år. Vi stupte i det, med hodet og kroppen og hjertet på en gang. Vi så oss aldri tilbake, ga aldri plass for tvil. Kanskje var det på havet vi skulle finne lidenskap? Ingen av oss har noen gang følt seg friere enn med dønninger under kjølen. Da vi reiste fra Oslo i sommer trengte vi å komme oss bort, lære å puste igjen, lære å leve. Målet med seileeventyret var å kjenne ekte glede igjen, det var lenge siden sist. Vi reiste ut på leting etter meningen med livet.

Seilturen har gitt oss alt vi drømte om, og mer. Vi har hatt en hverdag langt utenfor vår egen komfortsone. Vi har blitt utfordret og utfordret oss selv. Vi har hatt hele dager der vi bare har vært glade. Vi har ledd mer, smilt mer, lært mer, opplevd mer. Det har jo ikke vært bare bra, men vi er nok bedre mennesker enn før vi reiste.

Paloma i Mindelo. Foto: Torgeir Beyer

Paloma i Mindelo. Foto: Torgeir Beyer

På Kapp Verde kom kapteinen til et punkt der jeg skulle ønske jeg fant en overlapp mellom mening med livet og mening med seiling. Jeg har funnet en behagelig ro, jeg har kjedet meg lenge nok til å lande. Jeg har oppdaget en trang til å fylle livet med noe meningsfullt. Utrette noe. Gjøre en forskjell. Det var snart på tide å planlegge hjemreisen. Å ta opp det med Elise var ingen enkel ting. Vi delte drømmen om å seile rundt jorden, vårt felles prosjekt, vårt felles hjem. Å endre på planene føltes omtrent som å gjøre det slutt med en kjæreste du fortsatt er glad i, men ikke forelsket i.

Det har ikke bare vært lett å fatte denne beslutningen. For matrosen sin del har det tatt tid å venne seg til tanken om hverdag hjemme igjen. Seilturen har vært en etterlengta pause fra å forholde seg til hvilken retning livet skal ta, et hav av tid til å tenke, nok avstand til å få perspektiv. Å skulle hjem betyr også å starte neste kapittel i livet. Det har tatt tid, men jeg har endelig funnet ut at svarene ligger på andre siden av Atlanteren. I Oslo. Det føles nesten like spennende og skummelt som da vi skulle krysse hav for første gang, men det er vel noe med det man er vant til og så videre. Seiltur har blitt det vanlige nå, livet hjemme noe annet.

upload.jpg

Å være på langtur er frihet og eventyr, det er naturopplevelser og øl og fine folk. Men det er mye annet også. Det er å sove med et halvt øye åpent på anker, i tilfellet man ikke sitter godt nok fast og drar seg inn i en annen båt eller inn på land. Det er en evig liste med gjøremål, som alltid blir lenger for hver punkt man får strøket ut. Bytte olje, vaske skroget, pusse rust, lappe jolle. Det er å aldri komme helt frem, selv om man alltid er hjemme. Det er å ha dårlig samvittighet for at man ikke er nok tilstede for de der hjemme. Og samtidig ha dårlig samvittighet for at man ikke opplever nok, nyter nok, er tilstede nok der vi er. Det er bekymring over økonomi og forestående vedlikehold på skuta. Ferie som hverdag er veldig forskjellig fra ferie fra hverdag.

Nå er kjærlighetssorgen over å ikke skulle seile Stillehavet i egen båt blandet med frydefull forventing om igjen å skulle skape en hverdag i Oslo. Vi gleder oss til å komme hjem igjen. Til å være der de menneskene vi er mest glade i er. Til å ta med oss havet og roen og gleden hjem. Til å endelig begynne å jobbe igjen. Til å vite at sengen står på samme sted i morgen tidlig som den gjør i kveld, og at leiligheten ikke har dultet borti nabobyggene i løpet av natten. Til å ha kjøleskap med dør heller enn lokk, kjøkkenbenk som ikke beveger seg og matbutikk som ca alltid er åpen rett rundt hjørnet. Til rutiner. Til forutsigbarhet. Til byen vår. Sees i juni, Oslo!

upload.jpg

Palmesus og hvite strender

De siste ukene har seiltur vært bare palmesus og hvite strender. Etter nesten en måned på Barbados, våknet vi en morgen og sa "skal vi ikke bare reise i dag?" Det var meldt i overkant mye vind, men fra gunstig retning, til gjengjeld hadde det havet blitt kraftig pisket opp i mange dager. Vi fylte gass og vann, sa takk for oss og på gjensyn, tok oppvasken, surret jolla på dekk. Å sjekke ut hos immigrasjonskontoret, tollvesenet og havnemyndighetene tok så mye tid at det nesten veltet avreiseplanen, men innen solnedgang var ankeret atter løftet.

De første to ukene på Barbados hadde vi besøk av Elises søster med familie. Det var fantastisk å se dem igjen, og enda bedre å faktisk få tilbringe tid med små og store i to hele uker. Vi snorklet, lå ved bassenget, hadde besøk i båten, dro på oppdagelsesferd med lokalbuss, lekte på lekeplassen. Vi hadde ferie i ferien, spiste is hver dag, tenkte ikke i det hele tatt på veien videre eller ting å gjøre ombord.

Da de reiste etterlot de seg et enormt tomrom. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi hadde begynt å slå rot i Bridgetown. Vi hadde fått venner, vaner. Plutselig var ikke den ekstra uken vi måtte være der, i påvente av amerikansk visum, en belastning. Vi frydet oss over late dager på yachtklubben, fikk enda flere venner, moret oss over skilpaddene og fiskene som lekte rundt båten dagen lang.

Så ble det helg, vi dro på veddeløp på lørdagen og polokamp på søndagen. På veddeløpsbanen stod vi inni midten, sammen med alle lokale som heller ikke hadde råd til billett i tribunen eller klær som tilfredsstilte dresskoden. Vi spiste friterte fiskekaker med fingrene til fettet lå som en ring rundt munnen, vi satte penger på hvilken hest som skulle vinne og vi jublet sammen med alle som hadde veddet riktig. Polo var i andre enden av skalaen. Der hadde de lyse agurksandwicher uten skorpe, champagnebar, store hatter, høye hæler og Lady Margaret på første benk som kommenterte kampen, reaksjonene og alt som var upassende. Vi fikk innføring i spillets regler, og begynte faktisk å forstå det etterhvert.

IMG_0963.JPG
IMG_0962.JPG

Turen ned til Grenadinene gikk strålende. Bølgene rullet og løftet og gynget oss så mye så det føltes som å kjøre karusell eller å være i et hoppeslott som stadig endrer fasong. Likevel var det aldri skummelt eller ukomfortabelt. Vinden var stabil og vi gjorde god fart mot mål. Grenadinene har i årevis har stått skyhøyt på min liste over steder jeg gleder meg til å se. Etter innsjekk og en natt på Union Island, putret vi oss en liten time nordover, til Salt Whislte Bay på Mayreau. Det er virkelig et paradis på jord! Ankringsplassen ligger i en liten bukt, med korallrev på begge sider, stranden er kritthvit, fra palmene kan du plukke dine egne kokosnøtter. Lengst nord, før en odde, er øyen så smal at det bare er sandstrand tvers over, og du kan se ut over Tobago keys. Vi kom frem lørdag formiddag. Oda og gjengen tok imot oss på stranden med hengekøye og rompunsj, med det erklærte vi Elises bursdagsfestival for åpnet.

Selve bursdagen var på søndag. Dagen startet med kaffe og kort på sengen. Fortsatte med femten minutter med video av familie og venner hjemmefra som ønsket hurra, sang en trall eller sa en liten hilsen. Hos bursdagsbarnet satt latteren løst og tårene trillet. Etter frokost, pannekaker med diverse kombinasjoner av fyll, svømte vi bort til Snuppa der Oda disket opp med kake, kaffe og god stemning. Kvelden ble tilbragt på en av de lokale barene, med fantastisk hummermiddag på tallerkenen og evige mengder rompunsj i glassene. Det var en lykkelig 25-åring som la seg til å sove den kvelden.

Videre gitt turen til Tobago Keys, for oppdagelsesferd under vann og gledelig gjensyn med Kristoffer på Tsamaya. Han så vi sist på kapp verde, og endelig kunne vi feire vel gjennomført atlanterhavskryssing. Kristoffer har tattoeringsmaskin ombord, så etter en lang dag med strandliv, snorkling og solnedgangsøl, fikk alle jentene et lite anker som bevis på at vi har seilet over havet. Visstnok har vi også seilt mange nok nautiske mil til å ta en svale, men vi må krysse ekvator før vi kan ta en skilpadde.

Nå har vi forlatt de sørlige Grenadinene og seilt til Bequia. Vi utfordret Oda til regatta opp hit. Reglene ble gått opp relativt raskt, og så gikk starten. Snuppa startet best, men vi tok innpå da vi rullet ut hele genoaen. Så kom det en squall og dynket oss fra topp til tå. Etterpå gikk Snuppa høyt mot vinden, og ble liggende i le av Caricou. Vi gjorde bedre fart, og ble så opptatt av det at det gikk altfor lenge før vi husket på hvor vi egentlig skulle. Til slutt så vi oss nødt til å bryte, med vinden midt i fjeset og bølgene som slo mot skroget og senket farten til knapt merkbar. Heldigvis gikk det ikke mange minuttene før Oda meldte om det samme over VHFen, hun brøt også. Så selv om vi tapte først, så var det ingen som vant. Og det lever vi godt med.

Her har vi hatt et par dager med landliv og båtmekk, før vi nå setter kursen mot US Virgin Islands. Livet består stort sett av hvite strender, palmer, blått hav, blå himmel, sol, smil og latter. Gjøremålslisten ombord er minimal, båten fungerer og flyter og trives. Vi har det bra med oss selv og hverandre. Det er godt å være bare oss ombord for en stund, men nå gleder vi oss til nytt besøk av både venner og kvinnskap på Puerto Rico, det blir stas.

Deilige Karibia

Plutselig har det gått tre uker siden vi kom frem til Karibia, til St. Pierre på Martinique. Det er såvidt lenger tid enn vi tilbragte på havet, men det føles som minst dobbelt så lenge. På havet hadde vi nesten ubegrenset tid til å tenke, føle, reflektere, være. Dagene mistet sitt vante mønster og skled inn i hverandre. Vi hadde det så fint på overfarten at det var vemodig å komme frem til land. Vi gledet oss jo til å utforske Karibia, men å være ferdige med atlanterhavskryssinga var likevel ikke utelukkende godt. Roen vi fant på havet håper vi å ta med oss videre, og en bit av oss vil nok alltid lengte til havet.

upload.jpg

Nå står vi foran en ny milepæl, gutta skal reise hjem. Lørdag kom Torgeirs kjæreste Thea flyvende, og han flyttet på land til henne for en uke, før de setter kursen mot Norge. I morgen setter Oscar seg på et fly tilbake til Sverige. Det blir tomt i båten uten dem, vemodig. Og veldig deilig. Det har vært fantastisk å være fire de siste to månedene. Gutta er lekne, utforskende, utålmodige. De vil se mer, oppleve mer, spille mer spill, klimpre mer på ukulele, teste hvor mye båten tåler, vedde om antall skip vi ser, flyvefisk på dekk, toppfart, hvor mange snurrer pannekaken tar før den treffer pannen, lage kaffe om morgenen, utfordre oss til å gå utenfor egen komfortsone. De har smittende energi, humør og engasjement. Granka til Kapp verde, Kapp verde, Atlanterhavet, Martinique, Dominica, Barbados; ingen ting av det hadde vært like fint uten Torgeir og Oscar. Takk for alt dere har bidratt med, gutta!

Her på Barbados gjorde vi et forsøk på feire bursdagen til Oscar, en uke for sent, etter at hovedpersonen selv hadde ligget i et forkjølet koma på seilasen ned hit fra Dominica. Selv om det ble en bra fest, følte ikke bursdagsbarnet at det var bursdag. Da vi kom seilende inn i Carlisle bay i Bridgetown, ble vi forbløffet av det veldig turkise havet. Hvite sandstrender hadde lyst mot oss langs hele vestsiden av øya, på seilasen sørover. Det lå kun noen få seilbåter i bukta. Det er ikke mange som stopper på Barbados på turen over Atlanterhavet, og enda færre som seiler mot vind, strøm og bølger sørøstover, baklengs, tilbake hit etter å ha besøkt andre karibiske øyer. Barbados er fantastisk. Den hvite sanden er som du ser for deg at den skal være i paradis, finkornet og myk. Havet er så fantastisk turkist, med vakkert fargespill. Under overflaten skjuler det seg et mangfoldig dyreliv. I bukta her i Carlisle bay ligger det fem vrak. Det eldste fra 1919, senket av mannskapet som heller ville drikke rom og danse på standen enn å risikere livet på havet. Rundt vrakene svømmer hundrevis av fisk og noen gjenger skilpadder. På øst- og sørsiden av øya er det fantastiske surfestrender og overalt møter vi vennlige lokale. Barbados ligger i Atlanterhavet, ikke i det karibiske hav, og er utenfor orkanområdet. Derfor er det i større grad gamle bygninger, i motsetning til de andre Karibiske øyene.

Vi kom hit fra Dominica, som ikke må forveksles med Den dominikanske republikk. Der hadde vi vårt første møte med det Karibia vi hadde sett for oss, og tilbrakte vi en av de beste ukene i mitt liv. Vi hadde tatt en runde på hva vi hadde av ønsker og behov før Barbados, og Oscar foreslo å seile til Dominica. Etter et kjapt googlesøk, var alle enige i at det var en god plan. Der har de frodig natur, vulkaner, jungel, fossefall, snorkling, trivelig befolkning og lite turister. Vi sjekket også med andre båter vi visste at hadde vært der, og fikk bekreftet at inntrykket vårt stemte.

Vi seilte om natten, natt til mandag, for å være sikre på å komme frem mens immigrasjonskontoret var åpent. Alle steder vi kommer til og reiser fra må vi sjekke inn og ut, både oss selv og Paloma. Dominica har omtrent 70.000 innbyggere, ingen internasjonal flyplass og en broket historie som kasteball mellom England og Frankrike. De snakker en slags blanding av fransk og engelsk, som de selv kaller broken English, de kjører på venstre side av veien og de har en nær relasjon til USA. Presidenten minner mer om konge enn president, mens statsministeren faktisk velges av folket. Imidlertid er det angivelig en god del korrupsjon, der som alle andre steder, ble vi fortalt. Vi fikk også inntrykk av at det er en god del både rus- og psykiske problemer på øya. Kvinnene er flinkere på skolen, jobber mer og er mer driftige, mennene faller tidlig av lasset og begynner å feste.

På Dominica lå vi først noen dager på anker i Portsmouth. Dagen vi kom hadde vi en trivelig fest ombord den norske båten s/y Solskinn, som seiles av fem gutter fra Asker. Videre utforsket vi nordenden av øya. Vi ble anbefalt å finne Gregory, og ro oppover Inidn river med ham syngende og fortellende. Det er en brakkvannselv et stykke innover i landet, trær og palmer henger ned over elven og fugler kvitrer overalt. Dominica er frodigere enn noe annet sted vi har vært. Det er grønt overalt og bugner av frukt. De synes virkelig at kropp er topp, helt uavhengig av hvordan kroppen ser ut. Kvinnene er tynne med former eller tjukke med former, og begge deler er like bra. De smiler så mye at smilene går helt rundt hodet. Før vi reiste fikk vi også med oss en skikkelig reggaefest på standen, med fantastisk dansing hele kvelden lang. Det var fire fornøyde seilere som padlet seg ut igjen til skipet sitt.

16910789_10158405829940226_1191901033_o.jpg

Derfra dro vi sørover, til hovedstaden Roseau. På første vandring gjennom byen møtte vi Yankee, han hadde bodd 20 år i New York og jobbet som dykker for det amerikanske militæret. Han tok oss med til en liten grillrestaurant, som ble vårt stamsted resten av tiden der, og viste oss mye av byen. Han gjorde det klart at han ikke nødvendigvis trengte å få noe penger av oss, men om vi ville gi ham noe, var det under hans verdighet å ta imot mynt. De neste dagene snorklet vi på champagne reef, et rev der det kommer bobler opp fra bakken, vi var på avslappende svovelspa hos Mr. Screw og gikk en vanvittig flott tur til Valley of Desolation og Boiling lake. Sistnevnte går gjennom jungel, over vulkanske fjell. Det føles som å være på fjelltur i en badstue. I Valley of Desolation pipler det ut svovel gjennom bakken, noen steder gjennom vann som varmes opp, andre steder rett ut i luften som en naturens fis. Vannet renner ned og lager varme kilder der slitne muskler kan ta seg et velfortjent bad. Boiling lake er verdens nest største, varme innsjø. Den faktisk koker, vannet holder 98 grader og dampen som stiger opp lukter så fis at vi knapt orket å oppholde oss der. Naturen er så fasinerende at vi ikke kan annet enn å le.

Det er tre uker siden vi la Atlanterhavet bak oss. Da vi ankom St. Pierre, nord på Martinique, kom Sigurd og Johanna fra Hakuna Matata kom jollende ut med det norske flagget høyt hevet for å ønske oss velkommen over havet. Vi tilbrakte to herlige dager sammen, med mye tid til å oppdatere hverandre på livet, hverdagen, følelsene og fremtiden. Før de reiste prøvde vi å planlegge når vi kan møtes igjen, men det er ikke så lett når ingen vet helt når de er hvor.

Derfra dro vi sørover på Martinique. Hadde første service på motoren i Case Pilote, lette etter skilpadder og jublet over å treffe igjen Marlene (aka Espen og Karoline) i Anse d'Arlets, ble kjent med Mosaikk (Eirin og Jakob) og danset i Fort de France. Vi hadde en rolig uke på Martinique, og var egentlig ganske glade for å ha kommet akkurat dit. Til den franske riviera, med litt mer spennende natur. Det føltes mer som Europa enn Karibia, kanskje særlig på grunn av alle de franske turistene. Vi badet og snorklet mye, vandret gatelangs en del, gikk litt på tur og bukret mat en gang. Søndag kveld heiste vi igjen anker, etter en deilig og litt kjedelig uke.

Nå skal vi utforske Barbados videre, foran oss har vi måneder med nye strender, nye øyer, nye smilende mennesker. Grenadinene er neste stopp for Paloma. Elise og jeg gleder oss til rolige uker alene ombord Paloma. Det har vært fantastisk å ha med gutta, men det blir godt å ha plass til å puste, to færre hoder som røyter, tid alene til å fordøye inntrykk. Nå skal vi lande og prøve å planlegge litt fremover.

Oppdatering fra solen

Da vi var i Las Palmas før jul, skrev vi om at førjulstiden føltes som en ganske vanlig førjulstid. Vi stresset rundt og døgnet hadde ikke mange nok timer. Det som skilte årets førjulstid fra andre år, var at målet ikke var familiemiddag, pakker og sanger rundt treet, men heller å ha en båt klar for havet og å kunne sette kurs mot Kapp Verde. Vi jobbet lange dager, oppgraderte, sjekket, dobbeltsjekket, vedlikeholdt. Og båten ble klar, i løpet av de siste to ukene før avreise gikk vi fra å ha en båt som var i overkant godt utstyrt for kystseilas, til å få ei skikkelig langturskute.

upload.jpg

Blant de siste oppgraderingene, var bimini og solceller viktigst for det visuelle. Viktigst for komfort og trygg seilas, var solcellene. Frem til Las Palmas hadde vi ladet batteriene fra motoren og fra land. Da dynamoen streiket, fikk vi smake på hvor tungt det er å håndstyre døgn etter døgn på havet. Foran oss lå tilsammen tre, fire uker uten mulighet for å lade fra land. At vi hadde mulighet for strøm fra annen kilde enn motoren, var derfor helt essensielt. Vi hadde vurdert andre alternativer, blant annet vind-/slepegenerator eller å anskaffe vindror, men landet på at solstrøm var det vi hadde mest tro på.

Etter en rundt med googling fant vi frem til Sunwind. De leverer blant annet solceller til alle fyrlyktene langs norskekysten. Gjennom nettsiden fikk vi et godt inntrykk av selskapet som en seriøs og dyktig leverandør, og vi tok kontakt for å høre om et samarbeid. Heldigvis hadde de gjensidig tro på oss, og ville gjerne bidra med solcellepaneler og annet nødvendig utstyr for solstrøm ombord.

Etter noen runder frem og tilbake med dyktige teknikere som virkelig kan det vi driver med, fikk vi råd om hvor mye solcelle de mente vi trengte. Vi hadde på forhånd tatt en skikkelig gjennomgang av hva vi bruker av strøm, både underveis og når vi ligger på anker. Det er en spennende øvelse i bevisstgjøring. Ombord i båt finnes ikke stikkontakter med evig tilførsel av strøm. Skal vi lade telefoner, kan vi gjøre det via USB. Det trekker ikke mye med en telefon, men om vi kobler i tre telefoner og ett kamera, samtidig som både kjøleskap går og autopilot kjører, tømmer vi batteriene i løpet av få timer. Skal dataen lades, må vi kjøre inverter som gjør 12-volsstrøm om til 220, det trekker mye strøm. Om dataen står av mens den lades, og kobles fra strøm når den brukes, krever den mindre. I tillegg trekker alt annet elektrisk også sin del fra batteriene: lanterner, kartplotter, vhf, ais, dybdemåler, vindmåler, fartsmåler, lyspærer, pumpen i kjølsvinet, batteribanker, satelittracker, musikkspiller.

upload.jpg

Vi monterte bimini, forsterket den og monterte ett 160-wattspanel på toppen, i tillegg satte vi på et stativ på babord side av båten og monterte ett 100-wattspanel der. Totalt har vi altså 260 watt solcelle. Begge panelene kan vinkles, slik at de står mest mulig rett mot solen. At vi valgte babord side for panelet på skutesiden, handler om at denne ville være på sydsiden på turen over havet, og dermed få sol nesten hele dagen. Både på Kanariøyene og i Karibia er det omtrent tolv timer sollys i løpet av dagen, og det er om å gjøre å få mest mulig utnyttelse av disse timene.

Begge panelene våre er av typen Max Power , som er markedets mest effektive paneler. De har 0% effekttoleranse, som betyr at man faktisk får den effekten som er oppgitt. Vanligvis er effekten lavere, dette avhenger av kvaliteten på cellene i panelet.

Begge solcellepanelene er koblet inn i samme regulator, som igjen er koblet på batteriene. Regulatoren er en Morningstar PS 30 . Altså tåler den at det kommer 30A inn fra solcellene, som er betydelig mer enn vi noen gang får. Regulatoren har et lettfattelig display som viser spenningen på batteriene, hvor mange ampære vi lader og hvor mye som går ut. Regulatoren er smart, den forstår hvor mye lading batteriene tåler, feilsøker selv hvis det er noe galt og lar være å stjele strøm på batteriene. På skikkelig gode dager får vi 15A ladestrøm inn i batteriene. Det er mindre enn vi får når vi kjører motor, men til gjengjeld står panelene og lader hele dagen, av at solen skinner på dem. På turen over har solcellene hver eneste dag prestert å gi oss nok strøm til å kjøre autopilot, kjøleskap og alt det andre gjennom dagen, samtidig som batteriene har blitt fulladet.

Vi er veldig fasinert av solstrøm, det er så kult av vi kan produsere strøm til eget forbruk, uten at vi trenger å putte noe inn. Vi trenger ikke ha med oss diesel, den eneste innsatsfaktoren er solen. Seiling er jo i utgangspunktet en grønn sport, og det føles veldig riktig å løsrive seg fra fossile kilder til energi for å lade. I Karibia ligger alle seilbåter nesten utelukkende på anker, så også her er vi helt avhengige av strøm fra solen for å sørge for kald drikke i kjøleskapet, oppladet høytaler for musikk til solnedgangen og ankerlanterne som lyser om natten. Vi gleder oss til å utforske dette videre og å lære enda mer om strøm ombord. Inntil videre takker vi Sunwind og solstrømmen deres for muligheten til å kunne skrive denne teksten ombord. Vi fortsetter å leve i og oppleve eventyret.

upload.jpg

En forhenværende landkrabbes tips for havkryss

IMG_0904.JPG

Lettmatros Torgeir mønstret på i Las Palmas med et fåtall dagsturer i Oslofjorden som eneste seilerfaring. Her er hans råd for et vellykket atlanterhavskryss.

 

Langturseilas er ulikt noe annet jeg har gjort tidligere. I verste fall kan det føles som en 9x3 meter celle i et fengsel. I beste fall kan det være en tur fylt av opplevelser, situasjoner, solnedganger, sol- og måneoppganger (månenedganger er ikke så fine) og mennesker du aldri vil glemme. Sannsynligvis vil du oppleve både dårlige og gode dager, med en sterk overvekt av sistnevnte. Her kommer et par tips fra en som har kryssa et verdenshav uten noe særlig seilerfaring fra før.

- Ta med nok snacks. Dagen over havet består i utgangspunktet av tre måltider, frokost, lunsj og middag. I virkeligheten blir det rundt ti. Frokost, kaffe med sjokolade, snacks, lunsj, snacks, snacks, middag, snacks, snacks, snacks. Snacks er en bred betegnelse som inneholder nøtter, pottis, sjokkis, frukt og godteri. Disse burde fordeles jevnt utover de forskjellige snacksmåltidene i løpet av dagen.

- Trening over havet. Du spiser tross alt ca ti måltider om dagen og det er viktig å holde seg i bevegelse. Man er også omringet av vann så langt øyet kan se 99 % av turen, uten mulighet til å forlate båten. Bølgene bidrar i tillegg til at det er helt klart mest behagelig å sitte eller ligge når man seiler. Men fortvil ikke. Det er flere steder på båten hvor man få trent. Nedgangen fra cockpit til salongen fungerer for eksempel perfekt til hang-ups. Bevegelsene fra bølgene gjør også båt til et perfekt sted for å trene kjernemusklatur ettersom man alltid må jobbe for å ikke miste balansen. Tominuttersplanka er mer slitsomt i rullende sjø enn på fast grunn.

- Dra på tur med folk du liker. God kjemi ombord har alt å si for om turen over havet, og også tiden på anker og i forskjellige marinaer, føles som et fengsel eller blir et minne for livet. Man bor tett på hverandre og den eneste ordentlige alenetida man har er nattevaktene og søvn. Da er det kjipt å måtte omgås folk du ikke liker resten av døgnet.. Det finnes tross alt grenser for hvor mange timer man kan sove ila. en dag (med unntak av Elise). Livet på en båt kan på flere måter sammenlignes med et realityshow aka Big Brother, bare mindre plass, ingen kameraer som filmer deg hele tiden, og uten mulighet for å stemme ut de du ikke liker.

IMG_0839.JPG

- Ta med nok tidsfordriv. Det finnes faktisk grenser for hvor mange timer om dagen og dager i strekk man orker å lese. Selv har jeg pløyd gjennom flere bøker de siste ukene enn jeg har gjort det siste året, men det er alltid godt med litt avveksling. Backgammon og sjakk med magnetiske brikker (viktig), kortstokk for både spilling og kabal, podcaster og filmer/serier er bare noen få tips. Det kan også være lurt å innføre temadager, for eksempel kastesøndag (alt må kastes mellom dere), fråtsefredag, terapitirsdag og selvfølgelig lille-lørdag. Vi glemte quizbøker, men jeg kan i ettertid se for meg at det kan være fint å ha med seg.

- Fisk! Fersk fisk er bedre enn hermetikk. Ta med nok sluker og line til at dere kan miste et par og evt. kutte lina hvis det man får en tre meter lang sverdfisk på kroken.

- Seil naken. I løpet av turen vil du garantert få en eller flere dagvakter hvor de andre ligger og sover eller leser i køya si. Lite er så befriende som å stå naken bak roret og styre en liten båt gjennom bølger og vind og endeløst hav på alle kanter. God vind og sol er absolutt å foretrekke under nakenseiling. Husk solkrem. Caps og solbriller er også lov.

- En god musikkspiller. Lyden av havet med brytende bølger og skvulping rundt båten er fint å høre på, men blir litt ensformig i lengden. Invester i en sprutsikker spiller og last ned all musikken din offline (havet har verken Edge, 3G, 4G eller WiFi).

Slapp av og nyt turen. 

Atlanterhavet, check!

Atlanterhavet. Verdenshav. Det er store greier, det. For mindre enn tre år siden hadde ingen av oss noen gang oppriktig tenkt på å seile på langtur. Nå sitter vi i Karibia, i en båt vi har pusset opp og seilt hit på egen hånd. Vi er ganske så rå folk, sånn objektivt. "Dette blir ikke en rask overfart," sa kapteinen på en av båtene som reiste samme dag som oss. Lite visste vi hvor rett han skulle få, lite visste vi hvor behagelig det skulle bli. Ganske nøyaktig atten døgn senere, kastet vi anker i Martinique. To tusen tre hundre og trettito nautiske mil, ikke en eneste av dem for motor.

Det er en ganske ekstrem aktivitet, dette. Vi er fire mennesker med ulike ønsker, behov og lyster, låst til ni og en halv meter båt, hver sin seng men egentlig ikke så mye mer enn det, toalett som såvidt har dører som kan lukkes igjen, en gasskomfyr som virker på gode dager, og som absolutt ikke vil samarbeide på dårlige, konstant rulling og bevegelse. Det krever en del å få det til, mye skal klaffe for å skape et Happy ship. Vi er innstilt på samme målet, båten skal fram, og vi skal få den dit. Vi visste alle sammen, til en viss grad, hva vi gikk til, hvilke begrensinger som fantes, hva omgivelsene ville gi oss, hvordan dagene kom til å se ut. Samtidig var alt usikkert, hvor mye bølger ville vi få, hvor mye jobb krevde seilinga.

IMG_8626.JPG

De første søtten dagene hadde vi en veldig bekymringsløs overfart. Det eneste vi ønsket oss mer av, var vind. Og litt frukt, kanskje. Vi hadde behagelige dager, som gikk sakte og fort samtidig. Vi sov mye, eller lå i det minste i vår egen køye. Flyktet inn i bøker og andres historier. Hørte podcaster som fikk oss til å huske på at det finnes en verden utenfor Paloma. Satte på musikk som dro tankene vekk fra båten, og over til noe helt annet. Andre minner, andre steder. Vi lo av situasjonen. Tenk at vi gjør dette frivillig. Det er en ganske sprø ting å gjøre, reise ut på det store havet i en liten båt.

IMG_8487.JPG
IMG_0901.PNG

Vi har opplevd ekstremt mye. Så mye fint. Havet. Vi har fisket så mye mahi mahi at vi etterhvert laget hermetikk, selv om det lå fisk i kjøleskapet. Før det ble den til deilige fileter stekt i panne, ceviche, fiskeburgere, sushi, panert i sesamfrø, servert med ris, båtpoteter, potetmos og mer til. Vi har hatt kastesøndag, terapitirsdag og fråtsefredag. Vi har lest om galne, greske sjømenn, om ensomhet i trøblete storfamilie a la Vigdis Hjort, om det fantastiske havet i Havboka, om hvordan verden henger sammen ifølge Bill Bryson. Vi har lært flere knuter og mer om sjømannskap. Vi har hatt gjentatte latterkramper av Oscars finurlige, svenske ord og uttrykk. Vi har bakt brød og spist mye god mat. Elise og Torgeir har prøvd å huske teksten til Justin Biebers Sorry for å lage et tostemt arrangement. Senere fikk vi tilsendt teksten fra Torgeirs kjæreste. (Takk, Thea!) Torgeir og Elise har hatt musikkteoriundervisnng for Emilie, i et forsøk på å lære henne ukulele. Det blir Sorry av sånt. Vi har spilt sjakk, backgammon, yatzy og ti tusen. Oscar og Emilie kan ikke fordra terningspill, så de har Torgeir og Elise fått ha i fred. Vi har vært redde for å gå tom for toalettpapir, og sluttet å være redde for det etter å ha funnet en pakke ekstra bakerst i skapet. Vi har fått så mye intern humor, at vi lurer på om vi kan omgås andre igjen.

IMG_8823.JPG

Vi har sett soloppganger, solnedganger, stjernehimmeler, mye måne og lite måne. Kveld etter kveld har vi latt oss begeistre av store, klare Venus, som skinner så sterkt. Og av nordstjernen, som blinker forsiktig, trofast. Bekmørke netter uten noe lys, enorme mengder plass rundt oss, uten noen mennesker. Muligheten til å være i alt dette, som så få er så heldige å få oppleve. Stekende sol og vind i håret. Stupe ut i 30 grader varmt hav, på 5000 meters dyp. Tenk på alt det som skjer under oss her nå, alle fiskene, alt livet. Delfinene har svømt, hoppet og lekt rundt båten, dag som natt. Om natten lager de vakre striper av morild gjennom vannet. Vi har latt oss underholde av hundrevis av flyvefisk, og jublet hver gang en av dem landet på dekk. Vi har hatt besøk av minst sju, åtte typer forskjellig fugl, i alle størrelser, midt ute på havet.

Vi har hatt stor glede av hverandre, alle fire. Samtaler og diskusjoner om livet, fremdrift. Hva skal vi egentlig gjøre med livene våre? Være lenge nok borte fra sivilisasjonen til å tenke egne tanker, i den grad det er mulig. Vi har snakket om livet, om valg, om hvem vi vil være som voksne mennesker, om hva som er viktig for oss. Vi har stirret i timesvis på havet. Vi har lurt på meningen med livet, med våre liv, med seilingen, hvordan vi kan gi livet mening. Vi fant alle en ro på havet, som vi ikke har funnet noe annet sted. Å krysse et verdenshav er virkelig en god terapiform.

IMG_8774.JPG

Natt 17 fikk vi oppleve vår første, skikkelige squall. Det hadde blåst stabilt og godt de siste timene, omtrent dobbelt så mye som resten av turen. Natten senket seg rundt oss. Stjernene dukket opp og ble borte, skydekket flyttet seg raskt. Lave, mørke skyer fulle av regn hadde passert oss på begge sider i flere timer. Torgeir var på vakt, han håndstyrte i den sterke vinden og de tiltagende bølgene. En squall er et lokalt uværsystem, med mye regn og vind. Det er litt som å bli tatt igjen av en vegg, for at det deretter blir helt mørkt. Han ropte Emilie opp fra køya, for å få hjelp til å redusere seilarealet. I løpet av sekunder ble de begge så gjennomvåte at vannet gikk helt inn til beinet. Emilie hakket tenner. Få minutter tidligere, og omtrent like få minutter senere, var det varmt å gå i t-skjorte. Latter og smil, det var deilig å kjenne på været. Vi hadde vært i ekstase helt siden vinden tidligere ettermiddagen endelig hadde tatt seg opp. Vi seilte! Det var skikkelig gøy å få oppleve litt ekte seiling på havet, at vi faktisk måtte jobbe litt. Vi skimtet lyset fra land lørdag kveld da solen gikk ned, dag atten. Vinden vi hadde hatt med oss det siste halvannet døgnet, var fremdeles sterk. De siste timene inn til land, var strevsomme. Med squalls og akselrasjonsvinder. Alt det er nesten glemt nå, når vi har ligget trygt på anker i mer enn ett døgn. 

Vi er glade og takknemlige for at mesteparten av overfarten bare har vært chill. Nå skal vi nyte Karibia. Fortsette å leve i og oppleve eventyret. Vi gleder oss!

IMG_0901.PNG

Over havet

Dere, i dag setter vi kurs for Karibia. Det er helt sjukt spennende!

De siste dagene har vi i spenning lest værmelding, klargjort båt og opplevd fantastiske Kapp Verde, med håp om å snart være ute på åpent hav igjen. I dag er dagen da både skute og vind er klar for å sende oss avgårde vestover, det kribler i magen.

Der ingen skulle tru Kapp Verde version.  

Der ingen skulle tru Kapp Verde version.  

Selv om det de siste dagene har vært mye forberedelser for turens så langt lengste strekning, har vi også fått oppleve mye av det Kapp Verde har å by på. Vi har badet, snorklet, surfet, spist god mat i godt selskap. Søndag gav vi naboøya Sao Antao og dens fantastiske natur nok et besøk. Denne gangen rakk til og med morragretne Gryt 07.00-ferga. En liten bragd i seg selv. Dagens mål var en 16 kilometer lang kyststi på nordsiden av øya, og med på turen var Helene, Chris og Stian fra båten Mira Polaris. Stien snirkler seg avgårde gjennom bratte fjellsider, frodige daler og spektakulære topper, alt med en fantastisk utsikt over Atlanterhavet som slår inn mot øya fra nord. På veien kom vi til flere små landsbyer og husklynger som ligger timesvis i gangavstand fra nærmeste bilvei, i et landskap som er så bratt at en ikke skulle tro det gikk an å bygge der. Jeg fascineres stadig over menneskers rotfeste. Like fullt er det fantastisk å få oppleve disse relativt isolerte stedene der det av og til ser ut som tiden bare står helt stille. Turen ble fullkommen da vi ved enden av turstien fikk sitte på planet til en pickup som satte rekord i raskt og komfortabel kjøring på vei tilbake til ferga. Vakker natur ispedd armkrok, vind i håret, latterkrampe og støle muskler. Bedre blir det ikke.

Happy hikers, Elise, Stian, Emilie, Helene og Chris.  

Happy hikers, Elise, Stian, Emilie, Helene og Chris.  

Mandag morgen var to do-lista igjen festet til tapetet, og arbeidet med klargjøring av båt og kvinnskap til den store overfarten topprioritet. Båt ble vasket, kart over Karibien nedlastet, handlevognene igjen fylt til randen av mat og drikke for de kommende ukene. Mandag var også dagen for en av de viktigste forberedelsene; kvinnskapsmøte. For oss er det viktig og naturlig å ha en ordentlig gjennomgang av tidligere erfaringer, forventninger til kommende seilas, sikkerhetsrutiner ombord og fordeling av ansvarsoppgaver. Alle skal få si sitt, lufte saker som presser, foreslå endringer, bli lyttet til og diskutert med. Vi blir heldigvis stort sett alltid enige, det er som regel god stemning i Paloma.

God stemning ble det også da det kom middagsinvitasjon fra nabobåten Tsamaya som vi først møtte i Las Palmas, og som kom til Mindelo for noen dager siden. Tsamaya er en svensk båt på størrelse med Paloma som seiles av kaptein Kristoffer og hans crew på fem. Til sammen er de nok den triveligste kombinasjonen av svensk/dansk/islandsk verden har sett, en herlig og kreativ gjeng som til og med går oss en god gang hva gjelder nakenbadebilder på insta (lover å skjerpe oss). Svenske Ludvig hadde tilberedt fantastisk lokal fisk til hovedrett og en deilig sjokoladekake til dessert. Det rådet full enighet om at det var turens aller beste måltid, og like enige var kvinnskapet om at det bare er for undertegnede aka byssesjef i Paloma å ta tak i matlaginga heretter. Utfordring mottatt. Vi hadde hørt rykter om at kvelder i Tsamaya aldri er helt fullkomne før tatoveringsmaskinen til Kristoffer settes i gang, og denne kvelden skuffet ikke. Torgeir var den heldige vinner av kveldens kunstverk, et nydelig lite surfebrett designet av Oscar.

Tattoo!  

Tattoo!  

Kapp Verde har virkelig vært en god opplevelse for oss. Vi har gått inn i det nye året med mye refleksjon og tanker, noe som har gjort oss mer bevisste på hva som skal til for at vi skal ha det bra. De siste dagene har vi opplevd, sett og blitt kjent med mer og fler enn vi har på lenge, og det er godt å kjenne på at det gir oss mer ro i sjela. Vi er glade for at vi setter kurs mot Karibia samtidig som både Mira Polaris, Mila og flere andre båter, og gleder oss over mulighetene til å treffe igjen venner på andre siden av dammen.

Nok en gang skal vi ta farvel med et land og en ny kultur vi bare har blitt kjent med for en liten periode. At vi lever et nomadeliv er det liten tvil om. Da er det ekstra fint å vite at vi skal møte nye steder, eventyr og kulturer med mange av de samme menneskene som vi allerede har blitt kjent med og glad.

Skal snart bli like flink til filetering som denne rå dama.  

Skal snart bli like flink til filetering som denne rå dama.  

Siste middag på land på en stund. Husk oss, CV!  

Siste middag på land på en stund. Husk oss, CV!  

Nå er vi hele gjengen klare for ukesvis med hav, seiling, delfiner og stjernehimmel. Vi forbereder oss på at det til tider kommer til å bli tøft, tungt og vanskelig, men gleder oss over at vi alle sammen er så glade i og gode til å være underveis. Ikke alle kapteiner og matroser er så heldige som oss. 

Xx, matrosen

Nytt år, nye eventyr

Vi kom til Mindelo på Kapp verde på formiddagen fredag 30., godt i rute for nyttårsfeiring. Før oss hadde Gaute og resten av gjengen på båten Isis II kommet og funnet seg til rette, og senere samme ettermiddag kom den tyske båten Mira Polaris. Sammen planla våre tre båter å feire nyttår. Mira Polaris møter vi første gang her, men vi har vært i dialog med dem lenge fordi en barndomsvenn av meg seiler ombord. 

Vi ser land!  

Vi ser land!  

Jeg hadde vært litt bekymret om vi ville komme frem i kontortid, og dermed kunne sjekke inn i Kapp Verde før de tok helg. Det rakk vi heldigvis med god margin, i tillegg viste det seg at både immigrasjonskontoret og marinepolitiet tar inn- og utsjekk helt med ro. Han som betjente immigrasjonskontoret hadde gått til lunsj da jeg kom for å sjekke inn, og ingen visste når eller om han hadde tenkt til å komme tilbake. De andre som også ventet på ham skulle sjekke ut for å reise i løpet av helgen, så for dem var det litt mer problematisk.

Vel fremme på et nytt sted rives vi mellom forskjellige behov. Vi vil vaske båt, komme i gang med reparasjoner vi har oppdaget underveis at er nødvendige, lete etter eventyr på land, være sammen med seilevennene våre og oppdatere oss på alt som har skjedd mens vi var utenfor dekning. Denne gangen vant Internett, øl og sosialisering. I tillegg vandret vi en runde i byen sammen med venner som har hoppet av en båt og bosatt seg midlertidig i Mindelo.

Bading fra masta fårtommelopp fra Oscar.  

Bading fra masta fårtommelopp fra Oscar.  

Nyttårsaften kom vi i gang med både båtvask og reparasjoner. På kvelden var vi femten stykker til middag på båten til Gaute, en 55-fots Sarif fra '70-tallet. Vi så fyrverkeri og skålte inn det nye året fra det enorme dekket. Etterpå reiste de fleste inn til land for dansing i gatene, grogue og musikk til langt etter soloppgang. Å ligge på anker med en jolle, er spesielt gøy på sånne kvelder og logistikken kunne det vært skrevet masteroppgaver om. Heldigvis går det vanligvis bedre enn fryktet, og i verste fall blir det en kort svømmetur hjem. 

Årets første uke har hatt både oppturer og nedturer. Gjøremålslisten vi var så fornøyde med å være omtrent ferdige med i Las Palmas, var plutselig blitt en full A4-side lang igjen. Tette lekkasje fra røstjernenenpå babord, lime teaklisten, knytte om forseilfallet, feste salingshornene bedre, smøre vognene i masten, bytte olje, fikse festene på komfyren. Vi har blitt flinkere til å faktisk få unna punktene på listen i et levelig tempo, det er godt. Likevel føler vi begge to, at det vi driver med er å fikse båten nok for å kunne seile videre for å fikse båten et nytt sted for å kunne seile videre derfra. Vi er flinke til å leve, puste, nyte, spille, leke, ta vare underveis. Men når vi er på land, går det litt for lenge mellom hver dag vi fyller med eventyr og opplevelser. Det tærer på overskuddet og positiviteten. Når vinden i tillegg svikter oss, er ikke veien til motløshet særlig lang.

Tirsdag sendte Torgeir og Oscar seg selv på besøk til våre nye venner hos Mira Polaris. Det ga Elise og meg muligheten til å ta en skikkelig samtale om hvordan vi har det og hva som er viktig for oss. Resultatet ble en hel dag på stranden i går og eventyr på naboøya i dag. Dessverre var ikke Elise i form i dag. Men resten av vår båt, sammen med tre fra Mira Polaris og våre, kjære venner fra Mila har tilbragt dagen med vandring i vulkansk landskap.

Endelig! Avslapping, strand og klart vann.  

Endelig! Avslapping, strand og klart vann.  

Kapp Verde er en øygruppe omtrent 500 km ut i havet, vest for Senegal. Arkipelen består av ti store og fem mindre øyer, hvor totalt ni er bebodd. Da Portugiserne oppdaget øyene midt på 1400-tallet, var de ubebodd, men de ble viktige i slavetrafikken. Nå bor det omtrent en halv million mennesker på øyene, majoriteten er en blanding av portugisisk og afrikansk opprinnelse. Klimaet er relativt stabilt året rundt, med normaltemperatur i øvre halvdel av 20-skalaen. Imidlertid gjør ferskvannsmangel og langvarig tørke det utfordrende å drive landbruk og å leve. 

Paloma i Mindelo

Paloma i Mindelo

Vi har ankret opp i Mindelo, på øya São Vicente. Før solen stod opp i dag tidlig, tok vi ferge over til naboøya, Santo Antão, ble kjørt opp på kanten av krateret og snirklet oss på de bratte stiene ned igjen til havet. Denne øyen er høy nok til å fange en del fuktighet, hvilket muliggjør landbruk til tross for at det ikke regner på Kapp Verde. Rundt oss har vi i dag hatt bananer, sukker, papaya, kaffe og diverse andre vekster. De vokser opp fra et vanvittig fasinerende klippelandskap. Våre bleke, smilende fjes er nysgjerrige på de som bor, ler, dyrker her. De virker heldigvis å sette pris på turistene, og sammen stotrer vi oss frem på en blanding av engelsk, fransk, portugisisk og kreol.

Emilie, Kris, Stian, Torgeir, Helene, Oscar, Teresa og Lucas.  

Emilie, Kris, Stian, Torgeir, Helene, Oscar, Teresa og Lucas.  

IMG_0852.JPG

Til lunsj spiste vi på et sted der de aldri hadde hatt meny, men du kunne velge mellom fisk eller kylling. En kompis av kokken var fisker og grillen var varm, hvilket resulterte i et flott måltid. Dessverre gikk de på afrikansk tid, så den tysk-norske delegasjonen var etterhvert over middels stresset for å rekke dagens siste ferge tilbake til Mindelo. Vi rakk den med tre minutters margin, men måtte likevel vente fordi fergen var en time forsinket.

Før vi krysser Atlanterhavet til Karibia, skal vi fikse litt småprosjekter på Paloma, fylle vann og diesel, etterfylle litt proviant. Egentlig er vi både klare til å reise og utålmodige på å komme oss avgårde. De siste dagene har vi i tillegg gjort nok til å føle at vi har opplevd noe annet enn båtmekk på Kapp Verde, det er deilig. Vinden glimter med sitt fravær, og alle seilere er frustrerte. På denne tiden av året skal egentlig passaten blåse sterkt, stabilt og i riktig retning. Den neste uken er det i stedet meldt omtrent vindstille over mesteparten av Atlanteren. Vi planlegger nå å fylle enda noen dager med gøy og sprell her, og håper vi kan sette kursen ut i havet midt i neste uke.

Julen på havet

Endelig skulle vi ut på havet igjen. Seile. Peile kurs mot nye steder, eventyr, mennesker. Det er lenge siden vi bestemte oss for å droppe Gambia, så neste post på programmet er Kapp Verde. Motoren ble godkjent for avreise torsdag, men vi hadde fremdeles litt for mange punkter igjen på gjøremålslisten til å sette kurs rett ut i havet. Heldigvis har norske seilehelter lært oss at man aldri kan forlate havn på en fredag. Derfor ble avreise satt lørdag kl 02.

Fredagen, lille julaften, laget vi de to sjøkøyene vi manglet, ryddet bedre i lukene ute for å få plass til drikkevann, stuet all mat, drikke og øvrige eiendeler, pakket jolla og surret den fast på dekk, dusjet og vasket håret, fylte vann og diesel, satte opp vaktplan. Dagen før dagen var akkurat så hektisk som den alltid er. Oscar og jeg stod opp rett før to. Så over at alt var festet godt nok og kastet fortøyningene. Vi krysset oss nordover i rotete sjø for å komme rundt på vestsiden av Gran Kanaria. Elise og Torgeir overtok tre timer senere. Vinden hadde stabilisert seg, medvindsseilasen hadde begynt. Julemorgen stod vi alle opp til en strømpe fra nissen på hodeputen. Oscar og Torgeir hadde kjøpt en ny høyaler i gave til Paloma, sammen gledet vi oss alle fire over den siste, vakre soloppgangen over Granka.

Utover dagen løyet vinden så mye at seilene trengte litt motorhjelp for å ha fremdrift. Sjakklen som fester storseilet røk, samtidig oppdaget vi at en vogn i masten hadde kilt seg. Jeg tok på meg klatreselen, to runder opp i masta og litt snartenkt samarbeid senere, fikk vi ned seilet. Vi tok en felles high five, og var godt fornøyde med innsatsen. Julemusikken ljomet fra den nye høyttaleren, vinden og bølgene dyttet oss sørover. Vi var lykkelige over å være underveis, selv om jeg må inrømme at jul på havet bare er nesten like bra som jul hjemme. Etter to døgn i tro tjeneste, begynte det å komme ubehagelige lyder fra autopiloten. Vi gikk over på håndstyring, og alle var godt fornøyde med det. Fordi vi er fire å dele døgnet på, blir det ikke flere timer til rors enn at det er mer gøy enn noe annet. Det er fort gjort å bli late og å glemme hva vi driver med når autopiloten, seilene og Paloma tar ansvar for all fremdrift.

Dag tre på sjøen, våknet vi til et tynt lag av rødbrun Saharasand. Seil, dekk, solcellepaneler, skjøter, bimini, vaiere, alt var dekket av sand. Vi var enige om at båten vår ser ut som en skikkelig langturskute, men vi gledet oss likevel til å få vasket Paloma skikkelig ren på Kapp Verde. Dagene går over i hverandre mens vi er underveis. Nettene på åpent hav var ubeskrivelig mørke på denne overfarten, himmelen var dekket av sand og verken måne eller stjerner slapp gjennom. Elise og jeg sov begge mye når vi ikke er på vakt. Det er vanvittig godt å føle at vi sover ut og at det kjennes som at det er overskudd i andre enden. Å være fire gir oss mulighet til å samles alle sammen til måltider, backgammon og samtids-/livsfilosofering.

30. desember på formiddagen kom vi frem til Mindelo på Kapp Verde, etter seks og et halvt døgn på havet. Her er luften varm døgnet rundt, vannet holder stabilt 25 grader og solen steker på blide fjes. Overfarten er den lengste vi noen gang har gjort, og vi er godt fornøyde med hvordan det gikk. De første tre dagene, mens det var relativt mye vind, hadde vi de tre beste dagene med seiling vi noen gang har hatt. Hele gjengen var enige om at det hadde gått veldig fort. For min del føltes det mer som to døgn, enn en uke. Vi trives veldig godt underveis, og nå gleder vi oss til å krysse Atlanterhavet over til Karibia. Først skal vi være her en liten uke, krysse de siste punktene av gjøremålslista og se om vi finner litt eventyr på Kapp Verde.

Kurs for Kapp Verde

Vi er tilbake i vannet! Mandag lå Volvo foran skjemaet, tirsdag gikk alt på tverke, onsdag var marginalt bedre. Vi fryktet at vår sedvanlige opp-og-ned ville føre med seg en trøblete torsdag, men i dag har verden stort sett smilt til oss. I går fikk vi testet motoren på land. Den startet som en klokke, propellen snurret både ene og andre veien, kjølevann gikk inn og kom ut, akselerasjonen virket, dynamoen ladet batteriene. Mekanikerne og sjefen deres smilte, de hadde trua. Fremdeles var de, og derfor også vi, spente på hvor tungt vi lå i vannet og hvor vannlinjen gikk. Utfordringen var at eksosalbuen på den nye motoren er montert lavere enn på den gamle, i tillegg til at hele den nye motoren er mer kompakt og derfor lavere. Derfor var det vanskelig å få montert eksospotten lavt nok til at de uten videre var trygge på at det ikke kom til å komme vann inn i motoren fra eksossytemet.

Spente før første test av motoren... 

Spente før første test av motoren... 

Omtrent halvparten av 95 kg frukt og grønt. 

Omtrent halvparten av 95 kg frukt og grønt. 

Midt i all motorbekymring, har vi samtidig forsøkt å forberede oss og Paloma. Elise har  hanglet i formen den siste uken, med feber og slapp kropp, men har likevel gjort en kjempeinnsats på proviantering. Ene dagen handlet hun kjøtt, frukt og grønt. Det gjøres her, før overfart, ved å gå til en sjappe og skrive en liste med hvor mange kilo vi vil ha av poteter, søtpotet, rødbeter, squash, avokado, banan, klementiner, hvitløk, chili, ingefær og femten andre sorter. Totalt bestilte hun 95 kg, og på det tidspunktet planla vi å være tre personer herfra til Karibia. I tillegg bestilte hun kylling, biff, bacon og litt mer kjøtt, alt nedfrosset til minus atten grader. I går ble alt dette levert til båten. Det er litt av et puslespill å få plass, men heldigvis har denne gjengen tilsammen over gjennomsnittet erfaring fra tetris og å pakke bandbil. Friske grønnsaker må vaskes for eventuelle kakerlakkegg, all emballasje av papp og papir må fjernes før det kommer ombord av samme grunn. Gulrøtter bør pakkes en og en i aluminiumsfolie for å vare lengre, løk bør skrelles for det ytterste laget for å heller tørke litt enn å råtne fra innsiden, de fleste grønnsaker skal oppbevares luftig og mørkt, bananer og tomat fungerer som modningskatalysator. Det er spennende hvor mye av grønnsakene som blir spiseklare samtidig.

Kvelden i går ble tilbragt mellom lass med mat. Vi laget julemiddag med pinnekjøtt og fikk besøk av Oda og Andreas, de seiler båten Snuppa og er på vei til Australia. Oda reiste fra Oslo samtidig som oss, men har vært litt frem og tilbake til Norge, hatt motorproblemer, vært en stund i Marokko og derfor ikke tatt oss igjen før her. Vi er veldig glade for å endelig få tilbringe litt tid med henne, og gleder oss til å seile masse sammen i 2017.

I dag skulle vi få komme i vannet i ni-tiden i dag, oversatt til norsk klokke antok vi det betød omtrent elleve. Da klokken nærmet seg halv tolv, var vi i kranen på vei ut. Vi var så spente på hvordan det kom til å gå, at vi nesten ikke har sovet i natt. Den tjukkeste mekanikeren klatret ned i motorrommet, opp kom et stort smil og en nesten like stor tommel. Vannlinjen var lavere enn han hadde fryktet, foreløpig så alt strålende ut. Vi turte ikke puste lettet ut riktig enda.

ENDELIG! 

ENDELIG! 

Marinaen lot oss få plass i havnen mens vi installerte en ekstra svanehals og sprengryddet båten for å gjøre den en form for sjøklar. Deretter bar det ut for test i bølgene. Sjefen til mekanikerne smilte også, dette ser bra ut. Han er notorisk pessimist, men mente dette holdt til at han var 80% fornøyd. Resten av volvogjengen gliste, sjefens 80% betyr levelig sannsynlighet for at alt alltid kommer til å gå godt. Vi fikk klarering for å seile vekk fra Las Palmas. HURRA!

Nå ligger vi trygt fortøyd på anker. Elise har laget deilig rødbeterisotto og vi feirer både motoren og nytt kvinnskap som har mønstret på. Oskar er en 28 år gammel surfende, kitende, leken svenske, som vi alle kommer veldig godt overens med. Han skal være med oss i hvert fall til Barbados og vi gleder oss til å bli bedre kjent med ham. Planen er nå at vi bruker morgendagen til de siste forberedelsene og deretter setter kursen sørover i havet natt til julaften. Vi jubler for å få feire julen på havet.

Førjulsstria 2.0

Jeg satte meg ned for å skrive dette, og ble overrasket over hvor typisk førjulstid denne førjulstiden har vært. Til tross for å være helt atypisk. Vi styrer og står i, fra morgen til kveld, for å få alt klart til jula. Kjøkkenskap er byttet ut med dørkplater, men rundvasken er fremdeles rundvask. Julegavene er byttet ut med klargjøring av Paloma for havkryss, men listen er likevel så lang at man lurer på om man rekker alt før selveste dagen. Mat skal planlegges, kjøpes, lages og nytes. Været er vekslende grått og kaldt det ene øyeblikket og sol som varmer fjesene det neste, snøen glimter med sitt fravær, dagene er overraskende korte og natten overveldende mørk. Julestemningen kommer i korte glimt, når det er mørkt ute, julelysene tent inne og det spilles O' Helga natt på ukulele.

What goes up... 

What goes up... 

Det er helt uvirkelig at det er tyvende desember. Vi har passert fjerde søndag i advent og i dag er det seks uker siden vi kom til Las Palmas. Vi har vært utålmodige på å komme oss avgårde hele den siste måneden, men så har vi måttet vente på ny motor. Nå øyner vi lyset i enden av tunnelen, kanskje blir det jul i år også?

Fordelen med å være motorfast er at vi, her som ellers, kommer til et punkt der vi er ferdige med å slappe av og kjede oss. Da går vi over i effektivt modus, og de siste ukene har vi vært flinkere enn noen gang på å få strøket punkter fra gjøremålslisten. Ett av høydepunktene fra den siste uken er at vi har montert bimini, som er et soltak over cockpiten. Det er noe vi har ønsket oss lenge, vi har vært litt misunnelige på alle andre som har hatt det. Våre tyske venner på båten Mila anbefalte et selskap i Ungarn, biminitop.eu, hvor man kan få skreddersydd bimini til sin egen båt for en relativt billig penge. Vi bestilte derfra, og er superfornøyde!

Det er ikke til å komme fra at strøm og motor har vært to av punktene vi har vært mest spent på og opptatt av å få i orden før avreise. Vi har montert det ene solcellepanelet på toppen av biminien og skal i dag montere det andre på skutesiden. Det vi har montert er 160 watt stort og har foreløpig levert overraskende mye strøm i overskyede Las Palmas. Vi synes solenergi er så gøy, at det fortjener sitt eget innlegg.

Motoren ble, etter mye frem og tilbake, endelig bestilt på min bursdag, 25. november. Den skulle sendes med skip fra fastlandsspania, ankomme Las Palmas fredag 9. desember, til Volvo påfølgende mandag, inn i vår båt tirsdag, ferdig installert onsdag. Altså, onsdag 14. desember. Fredagen motoren skulle ha ankommet her, fikk jeg heller en mail om at akkurat containeren vår motor stod i, var blitt stoppet i tollen og derfor var en uke forsinket. Vi har alltid hatt ganske dårlig motorkarma, og ble derfor ikke nevneverdig overrasket. Skuffelsen var imidlertid like tyngende. Volvo her i Las Palmas har og et ganske frynsete rykte, så vi har holdt pusten siden før vi bestilte motoren.

I går kom motoren både til Volvo og inn i båten vår. Den gamle ble demontert, motorrommet vasket, ny motor løftet inn og gammel ut. Alt gikk i et forrykende tempo. En uke på overtid, var spanjolene foran skjema. Vi jublet, men holdt fremdeles pusten. Kanskje vi blir ferdige i morgen, sa de i går. De skulle komme tilbake i dag tidlig klokken 08 for å fortsette monteringen, og for andre dag på rad imponerte de på punktligheten.

De første timene vekslet de mellom latter, sang og banneord i pendel med hvor lett eller vanskelig det de holdt på med var. Det største problemet er at det ikke går an å plassere eksospotta i forhold til den nye motoren. Han ene mekanikeren insisterer på at røret fra motoren må være akkurat en meter, og da går det ikke an å montere potta lavere enn motoren. En eksospotte i båt tjener to formål, den skal både være lyddemper og vannlås for å sørge for at vi ikke fyller motoren med saltvann.

Kan dette gå, mon tro?  

Kan dette gå, mon tro?  

To høyere herrer fra kontoret borti gata ble tilkalt. Mye spansk entusiasme senere, var jeg på gråten da de gikk. Han som er sjefen til mekanikerne snakker til meg så nedlatende og ufint, at man skulle tro jeg var et utålmodig, uoppdraget barn. De skulle prøve ditt og datt og løsning sånn eller slik. Selvfølgelig kan de ikke love noen ting. Elektrikeren kommer kanskje innom i ettermiddag eller i morgen, de vil gjerne også selge inn ham til å ta en ekstra sjekk på alt elektrisk ombord. Neitakk, det går fint, sier vi. De himler med øynene og synes vi er utakknemlige, eller kanskje de bare er fortvilet fordi de ikke får stor nok julebonus.

I morgen engang kan vi kanskje teste å sette båten på vannet. Da er de spent på hvor vannlinjen går, og om løsningen de går for i dag ser ut til å holde vannet ute av motoren. Det er nemlig best for både Volvo og oss at ikke motoren blir ødelagt på grunn av dårlig installsjon, sier de. Det kan koste oss nesten ti tusen kroner i ekstra deler, to uker ekstra på land og ett ekstra løft i kranen at de ikke er dyktige nok i jobben sin. Det frynsete ryktet er foreløpig vel bevart.

Vi krysser alt vi har for at de tar seg sammen, har litt flaks og båten flyter uten vann inn i motoren når vi setter den på vannet i morgen. I beste fall fungerer da alt, i værste fall må vi opp igjen på land, bli på Gran Kanaria til over nyttår og bruke mye mer penger enn budsjettert på den nye motoren. I dag tidlig satte vi pinnekjøttet til utvanning, og i morgen blir det julemiddag helt uavhengig av status på motoren. Helst vil vi feire julen på havet, men det skal nok bli jul i år igjen. Uansett omstendigheter. Akkurat som alle andre år. 

Lykkelige uvitende på roadtrip på Gran Kanaria.  

Lykkelige uvitende på roadtrip på Gran Kanaria.  

Solcellebåten

Hurra, vi skal samarbeide med Sunwind! De driver med alt som kan bidra til at du og jeg får en mer komfortabel fritid. Sunwind er ledende på solstrøm og alternative energikilder til båt, hytte og campingvogn. De leverer kvalitetsprodukter til det maritime miljøet, og er blant annet importør av Wallas i Norge. Vi gleder oss stort til å installere skikkelige solcellepaneler ombord Paloma, slik at vi kan slutte å kjøre motoren på tomgang for å lade batteriene.

Hurra, solcelle!  

Hurra, solcelle!  

Å lære mer om strøm ombord har stått på gjøremålslisten siden vi begynte å se oss om etter båter for mer enn to år siden. Da vi reiste fra Oslo i juli hadde vi byttet batteriene om bord, vi hadde sett over det elektriske, tegnet koblingsskjema og visste hvilke brytere på panelet som var ledige. Også installerte vi en rekke nye elektroniske duppeditter, blant annet sterkere autopilot på rorstammen. Vi visste at sort skal være minus og rødt skal være pluss, og vi visste at vi kunne altfor lite om strøm. Før avreise kjøpte vi ett 40-watts solcellepanel, fordi det passet så godt i størrelsen. Vi hadde ikke peiling på hvordan watt henger sammen med verken ampere eller volt. Vi ante ikke hva det betød at vi hadde to batterier à 75Ah. Vi ante ikke hvor mye vi kom til å forbruke, men hadde en anelse om at autopilot og kjøleskap var blant det som trakk mest strøm.

Siden den gang har strøm vært en stadig hodepine. I Irland begynte dynamoen å fuske og innen avreise fra Frankrike var den helt død. Utlad aldri batteriene til lavere enn 12,3 volt, fikk vi høre fra en langturseiler som kan langt mer om strøm enn oss. Det bekymret oss at spenningen på voltmeteret falt raskt, og vi lurte på om det kunne være noe galt med batteriene. Resultatet ble tre døgn med håndstyring over Biscaya, og at Elise sin rygg tok kvelden 20 timer før havn. Lenge før vi nådde Spania skrudde vi av kjøleskapet og siste natten kjørte vi stort sett uten lanterner.

Vi byttet dynamo og installerte batterimeter, plutselig åpnet det seg en helt ny verden. Voltmeteret hadde konsekvent vist for lav spenning, og batteriene har altså vært mye snillere brukt enn vi fryktet. Med batterimeter kunne vi skru av en og en bryter, deretter en og en lampe, ett og ett instrument, kartlegge og overvåke forbruket ampere for ampere.

Både motoren vi bytter ut og den nye vi setter inn, har stor dynamo. Dette gjør at vi lader batteriene raskt når vi kjører motor. Likevel er det en pest og en plage å måtte skru på motoren, bruke diesel, for å lade batteriene i god seilevind og når vi ligger på anker. Seiling er i utgangspunktet en grønn sport, når vi reiser fra Kanariøyene er vi på vei inn i farvann der vinden på denne tiden av året vanligvis er god. Vi skal krysse hav og være underveis mye lengre enn det vi har diesel til å kjøre. Derfor er det skikkelig stas å skulle bli omtrent frigjort fra motoren som kilde til strøm. Å slippe å starte motoren for å lade gleder både oss som slipper å høre på motordur og havet som slipper at vi bruker diesel unødvendig.

IMG_7885.JPG

Vi har fortalt Sunwind hva vi bruker strøm på og omtrent hvor mange ampere som går når vi er underveis og når vi ligger på anker. Ut fra det har de gitt oss råd om type paneler og hvor mange watt vi trenger. I dag har vi vært på besøk hos dem og fått nyttig kunnskap med oss i bagasjen. Nå venter installasjon før avreise fra Gran Kanaria. Mer teknisk info om panelene kommer i forbindelse med installasjon. Lover å holde dere oppdatert!

Langturlivet: drøm vs virkelighet

For seksten dager siden kom Torgeir til Las Palmas. Elise og jeg hadde brukt måneder, snirklet oss nedover Europa, blitt litt flinkere til å seile, mer komfortable med havet. Vi hadde oppdaget at lengre etapper og lengre opphold på ett sted, fremfor korte etapper og mange steder, passer best for oss. Blitt langturseilere, blitt bedagelige, blitt eksperter på "i morgen". Planen var at vi ganske snart etter at Torgeir kom, skulle sette kursen mot Gambia, så feire jul og nyttår på Kapp Verde, før vi krysser Atlanterhavet i januar.

Så i henhold til plan er vi i Gambia nå, seiler opp floden i landet som ligger som en tarm inn i Senegal. Lar være å bade fordi vi har kommet så langt inn i fastlandsafrika at det kan være krokodiller i vannet. Snur bomtrekket med innsiden ut, tar ned forseilet og lar alltid litt klesvask henge ute. Beveger oss sakte fremover, varsomt, for det ligger umerkede vrak i floden. Vi smiler så mye at smilene går helt rundt holdet. Møter besteforeldrene til Fatoù og blir med dem på oppdagelsesferd i hovedstaden Banjul. Dessverre går ikke langturseiling alltid helt etter planen. I stedet for er vi i Las Palmas, Syden. Vi venter på ny motor.

Torgeir forlot vinterkalde Oslo for å reise på sitt livs eventyr. Dag en gikk med til å si hadet til alle våre venner som skulle seile ARCen over til Karibia. Allerede var Torgeir litt utålmodig på at eventyret skulle begynne. Dag to gikk bort i å prøve å bestille motor, igjen uten hell. Dag tre besøkte vi våre uovertruffne favoritter, Hakuna Matata, og vinket dem farvel ut i det store havet. På vei hjem stoppet vi på IKEA. Virkeligheten levde ikke helt opp til drømmen.

Vaske/fikse/mekkedag i Las Palmas.  

Vaske/fikse/mekkedag i Las Palmas.  

Dag fire og fem kom vi endelig skikkelig i gang med todo-lista vi har skrevet på siden før vi forlot Oslo. Vi bunkret mer mat/vann/annen drikke, laget nytt oppbevaringssystem for tingene mine, tømte alle rom for ting/gikk gjennom/kastet/vasket, merket lengde på ankerkjettingen, laget to nye 12v-uttak og ett for usb, installerte batterimeter, gikk gjennom på nytt alt av strømforbruk, sendte og svarte på mails, installerte gassalarm, vasket sengetøy og håndklær, kjøpte regulator til campingaz (som nå er installert, da vi plutselig gikk tom for glass i de norske flaskene), satt opp strikker foran der ting kan falle ut, laget og satt opp hengekøyer til div småstæsj, festet løse ledninger, satte opp flere lyslenker ledlys, vasket jollen skikkelig og enda mye mer. Torgeir ble litt mindre utålmodig av å faktisk få ting gjort, dog eventyret han hadde sett for seg, utfoldet seg ikke innenfor marinaens porter i Las Palmas. Men dette er også langturlivet.

Dag seks, fredag, startet dagen med sang, ferskt bakverk og trivelig stemning i anledning min bursdag. Vi bestilte endelig motor og sjekket ut av marinaen før vi oppdaget at det var fredag. Man skal jo egentlig aldri forlate havn på en fredag. Vi hadde bestemt oss for å drøye til etter midnatt, da en illsint spanjol kom og jaget oss vekk. Ja, faktisk jaget oss. To døgn senere kom vi i solnedgangen frem til La Gomera. Den strevsomme seilasen dit, har Torgeir allerede skrevet om. Vel fremme på anker lot vi oss fasinere av den vanvittige stjernehimmelen over land, i en bukt uten noen lysforurensning fra land. Langturlivet, altså.

Vi våknet opp til klart, blått hav og solsteik i fjesene. Dagen ble tilbragt nesten like mye i vannet, som over det. Vi vasket skutesiden over og under vannlinjen, fortsatte på gjøremålslisten. Etterhvert la vi oss på dekk med hver vår øl, hørte på musikk og snakket om stort og smått. To franske båter padlet forbi og lurte på om vi ville være med på land til kvelden, hippiefest med tyskerne som har flyttet inn i hulene på stranden var et faktum noen timer senere. Dette er også langturlivet.

Livet til ankers.  

Livet til ankers.  

Morgenstemning over marinaen i San Sebastian, La Gomera.  

Morgenstemning over marinaen i San Sebastian, La Gomera.  

Etter to netter skiftet vinden og bølgene retning, og vi begynte å gynge på anker. Planen var å flytte seg nordover til en litt mer skjermet bukt, men etter litt frem og tilbake endte vi i havnen i La Gomeras hovedstad, San Sebastian. Byen er liten, intim og trivelig, vi var godt fornøyde med valget vårt. Vi tilbragte to dager i San Seb. Først en dag med juststering av vaierne som holder masten, riggsjekk, vask av seil og forbedringer som vil gi mindre slitasje på seil og løpende rigg. Deretter en dag med tid til frilek, bok på café og klesvask.

Fredag, Torgeirs dag tretten, leide vi bil og utforsket øya til lands. La Gomera er omtrent helt rund, med en diameter på drøyt 25 km i luftlinje. Øya er vulkansk, med en slags fjellkjede med topper på mer enn 1000 moh rundt hjertet av øya, regnskogen Garajonay. Steile klipper uten vegetasjon stuper ut i havet, ispedd en og annen strand av vulkansk sten, noen med rullestener og andre med finkornet, sort, myk sand, møter den som kommer sjøveien. Lenger inne, under det fuktige skylaget, vokser det et vanvittig mangfold av frodig, grønt. Trær, busker, blomster. Kaktus, furuskog, urskog. I overgangen mellom disse landskapene er det store bananplantasjer og annet jordbruk, dadler, avokado, poteter. Vi kjørte opp, inn til nasjonalparken, ned igjen til landsbyene ved havet på nordsiden av øya, opp igjen i fjellene og skogen, ned igjen og ut til havet. På vestsiden kan det se ut som om noen har skåret ut et stykke av kaken, igjen ligger dalen Valle Gran Rey. Opp og inn igjen, det er ikke mulig å lage noen bilvei langs kysten. Da vi kom tilbake til båten på kvelden var vi ganske utslitt av alle inntrykkene, dette er også langturlivet.

La Gomera

La Gomera

Når vi nå er tilbake i Las Palmas, etter nok en strevsom seilas, har Torgeir justert oppfatningen sin av hva langtur er. Vi er alle takknemlige for at han har fått noen døgn segling inn i ryggmargen. Her leser vi om Sal og Mindelo på Kapp Verde og vi får daglige oppdatering fra venner som holder på å krysse Atlanterhavet. Sammen drømmer vi om eventyret som kommer. Før vi reiser skal vi forbedre båten for havkryssing, det går en drøy uke på åpent hav herfra til vi får landkjenning på Kapp Verde. Vi skal også prøve å komme oss litt bort fra turistene på Granka, helst opp på et fjell. Sammen skal vi skape en hverdag som gir mening. Når sant skal sies, tror jeg heller ikke Torgeir har vondt av noen late dager med strand, sol, badeshorts og bok. Det er dette som er langturlivet. Flust av nedturer, men akk så kort mellom oppturene.

Heldigvis liker han å seile. Og han gleder seg over muligheten til å kysse verdenshav. 

Heldigvis liker han å seile. Og han gleder seg over muligheten til å kysse verdenshav. 

Rotete vind og motorbekymringer

Jeg sitter og ser ut over stummende mørke. Månen har bestemt seg for at den liker best å være våken på dagtid, så den la seg rett etter solnedgang. Stjernehimmelen er gjemt bak et tykt skylag, noen dråper faller ned på meg. Jeg føler meg tom, er utslitt av å være bekymret på Palomas vegne. Til og med når vi seiler og alt egentlig er fint, klarer jeg ikke slippe taket i uroen. Hva er det neste som blir ødelagt? Sør for meg er Grankas nordkyst, hvis motoren holder runder vi odden på nordøstsiden om ett par timer og er trygt i havn i Las Palmas en times tid senere.

Hvis motoren holder. Vi er på vei tilbake til Las Palmas etter en ukes avkobling på en av de mindre øyene lengre vest. Da vi reiste, planla vi å seile overalt bortsett fra inn og ut av havn. Vinden og bølgene ville det imidlertid annerledes. Maken til rotete sjø og upålitelig vind, har vi aldri vært utsatt for. Er det meldt litt vind, betyr det i praksis vindstille. Er det meldt passe mye vind, betyr det omtrent det dobbelte, altfor mye - og det er utenfor akselerasjonssonene. I tillegg kommer aldri vinden helt fra der den er meldt, vanligvis noen grader mindre gunstig enn meldingen. På toppen kræsjet det til stadighet bølger inn i oss fra alle mulige retninger. Havet gynger oss samtidig fra side til side og opp og ned. Vindpila snurrer rundt seg selv, seilene kollapser.

I Las Palmas venter to uker med båtfiks, installasjon av utstyr og ny motor. Ny motor. Jeg håper inderlig at den kan gi meg litt fred i sjelen, litt ro. Da jeg for noen timer siden stod opp, fordi jeg ikke hadde nubbsjans til å sove, og forsøkte å sette ord på hvorfor jeg aldri helt klarer å slippe taket i uroen, gikk det opp for meg at det ikke er så rart. Motorproblemene har jeg oppsummerert mange ganger før. Vi har ikke hatt en eneste etappe uten betydelige problemer. Vi har forsøkt å seile så mye som mulig, men det har unektelig også blitt en god del motortimer. På veien har vi lært mange nye ord: varmeveksler, batterimeter, diodebro, motorlabb, dieseldyr, stoppvaier.

Rundt meg roer bølgene seg litt. For drøyt åtte timer siden forsvant vinden, mer enn seks timer før værmeldingen sa den skulle gi seg. Hjertet mitt stakk i brystet av å tenke på tolv motortimer til havn. Den midlertidige støtten vi har gitt motoren, i stedet for dens egne brukne fot, er i ferd med å gi seg. Motoren gynger faretruende i bølgene. Det ligger salt overalt: under, langs slanger og rør, oppå. Hun er varmere enn hun pleier å være. Likevel går den jevnt og trutt, fart gjennom vann er stabil, det er ingen ulyder. Vi er så glade i denne motoren, som går og går. Trofast og pliktoppfyllende, på tross av at hun kunne fått førtidspensjon for lengst og manglende vedlikehold gjennom flere år før hun ble vår. Vi har forsøkt å gjenopplive henne, men i Las Palmas har hun nok slitt sitt. Der slutter hennes reise, og jeg håper at vår samtidig blir litt friere for bekymringer.

Jeg er kontrollfreak fra tåneglene til tuppene av håret. Jeg er elendig på å forholde meg til usikkerhet; jeg har alltid lest siste kapitlet i bøker lenge før jeg egentlig kommer dit, alltid satt mer pris på filmer jeg har sett før, alltid ønsket meg at mennesker faktisk sa det de mener. Jeg så på de andre barna hoppe hoppetau, til jeg visste jeg fikk det til. Jeg har sluttet med alt jeg ikke umiddelbart var god til. Men jeg har også alltid gått all in. Ønsket å lykkes. Søkt etter hvordan dele opp helheten i overkommelige bestanddeler, se sammenhengene, avdekke mønstre. På havet og ombord i Paloma har jeg ingen kontroll. Bølgene, vindene, strømmene. Høytrykk og lavtrykk. Nautiske mil. Usikkerhet fordi jeg vet at jeg kan forsvinnende lite, er forsvinnende liten. Vil ikke forsvinne.

Problem for problem lærer jeg masse. Aldri har jeg lært så mye på ett år, som jeg har det siste året. Da vi satte kursen ut over Nordsjøen i juli, visste jeg at jeg kunne lite. Nå vet jeg at jeg, fremdeles, ikke kan noen ting. Jeg må finne en måte å leve komfortabelt med usikkerheten. La den være en del av hverdagen, uten at den spiser meg opp. Rigg, seil, ror, motor. Hval, containere, fiskeutstyr. Det er alltid noe nytt som blir ødelagt, nye utfordringer vi må løse, men så er vi heldigvis skikkelig gode på å finne løsninger, lære, se det positive. Det skal nok gå bra med oss, også når det ikke gjør det.

FullSizeRender.jpg

Powder monkey Torgeir: opp og ned og frem og tilbake

Man lærer mye på seiltur, både nyttig kunnskap og om seg selv. I løpet av et par dager med seiling kan jeg nå mye mer om båt, vind, seil og knuter enn jeg kunne tidligere. Jeg har også lært meg at jeg blir sjøsjuk. Veldig sjøsjuk.

Fredag. Emilies bursdag!

Lykkelig intetanende om det som kommer, stirrer på vindpila som bare snurrer.  

Lykkelig intetanende om det som kommer, stirrer på vindpila som bare snurrer.  

Vi starta dagen med lang og god frokost, før jeg ble igjen for å ta oppvasken og spyle dekk før avreise. Emilie og Elise gikk for å sjekke oss ut av marinaen, samt kjøpe ny motor. Jeg diska opp med pasta og kjøttboller til lunsj, før vi ble kasta ut av havna av en sint spanjol som trua med å ringe politiet. Vi skulle jo ha reist klokka 12, selv om vi sjekka ut klokka 14. Det måtte vi jo skjønne.

Vel ute av havna bestemte vi oss for å gå for motor til vi fant vind. Etter en stund heiste vi seil og gikk ned til ca. 0.7 knop. Duppinga hadde begynt.

Rotete og urolig sjø og null fremdrift vil si mye opp og ned. Etter to timer kjente jeg meg litt uvel. Emilie hadde allerede gått ned for å hvile seg litt. Jeg tok en sjøsyketablett og forsvant med i salongen til køya mi. Sovna umiddelbart. En gyngende båt gjør noe med deg.

To timer senere. Våkner opp og føler meg ganske pigg. Peller meg opp i cockpit til de andre. Elise går ned for å hvile seg litt. Jeg kjenner kvalmen komme tilbake. Sakte, men sikkert. Båten går opp og ned og fram og tilbake. Balansenerven min skjønner fint lite. Nå er det nok, tenker jeg og sier "Jeg tror jeg stikker ned og legger meg litt, jeg. Skal bare kaste opp litt først." Slenger med over ripa og ser pasta og kjøttboller komme feil vei. Emilie står plutselig også ved min side og ser på lunsjen sin komme opp igjen. Mellom hvert oppkast ser jeg morilden danse i vannet. Egentlig ganske fint tenker jeg før neste stråle står ut av kjeften.

Bølge.  

Bølge.  

Jeg setter på en sjøsykeplaster. Veit at det først begynner å virke om seks timer. Ned i køya igjen. Opp og ned og fram og tilbake. Kjenner at magen ikke vil samarbeide, finner heldigvis en pose jeg kan kaste opp i. Legger meg ned igjen og sovner i fosterstilling. En time senere kaster jeg opp magesyre i vasken på kjøkkenet. Tilbake igjen i køya. Fosterstilling en gang til. Får meg en time til med søvn før jeg må opp igjen. Denne gangen i do. To spyttklyser med magesyre. Svetter som en gris. Kravler meg sidelengs tilbake i køya til den en gang så trygge fosterstillingen. Sovner. En time senere er det opp igjen. Denne gangen i vasken på badet. Det er nå fem timer siden jeg satte på plaster. Kroppen er helt tom og det eneste som kommer opp er magesyre blanda med galle. Kaldsvetter enda mer enn tidligere og kjenner nesten ikke igjen meg selv i speilet. Kravler meg tilbake til køya mens bølgene prøver å vrenge kroppen min. Fosterstilling og mer kaldsvetting.

Et par timer senere våkner jeg igjen. Kjenner på kroppen som føles helt fin igjen. Elise kommer ned og sier jeg må komme opp nå. Vi har runda nordspissen på Granka og har funnet en havn vi kan ligge i til bølgene roer seg litt. Klokka er 8 på morgenen.  Etter et kjapt båtråd bestemmer vi oss for å hvile et par timer før vi igjen går mot Tenerife, La Gomera eller El Hierro.

I 12-tida er vi på vei igjen. De to neste døgnene består av like mye rotete sjø, for mye vind i feil retning og minst like mye opp og ned og fram og tilbake som tidligere. Forskjellen er at denne gangen er kroppen helt med på det. Uansett hva som skjer kjennes det helt naturlig ut. Sjøsprøyten står inn i cockpit og vi krenger så mye at jeg må holde meg fast med både bein og armer. Nada problemas.

Sjelden har jeg følt meg så ubrukelig som jeg gjorde i timene jeg tilbragte opp og ned og fram og tilbake mellom køye og pose/do/vask. Enda sjeldnere har jeg følt meg i så fin form kun timer senere.

Jeg takker legemiddelindustrien for sjøsykeplaster, og har lært at det er bedre å være føre var enn tidlig far.

Tilbake på bølgelengde. Hehe.  

Tilbake på bølgelengde. Hehe.  

Hurra, kapteinen fyller år!

I dag er en helt spesiell dag i Paloma. Emilie blir 29 år! Det er min beste venn sin bursdag, og det er en dag som skal feires. Vi feirer den med det beste vi vet; på åpent hav med vind i seilene og kurs mot nye, spennende øyer.

Ordentlig bursdag starter med ordentlig bursdagsfrokost, glitter, ballonger og bobbel. 

Ordentlig bursdag starter med ordentlig bursdagsfrokost, glitter, ballonger og bobbel. 

Jeg tror ingen av oss kunne forestilt seg oss to her i denne lille seilbåten noen tusen nautiske mil hjemmefra da vi for første gang ble introdusert for hverandre for sju, åtte, år siden. Du var den kule venninna til min kule storesøster. Jeg var lillesøstra som med store øyne kom på besøk til Oslo men som var for liten til å ordentlig være med på gøy. Vi har vært gjennom så mye på veien hit. Milevis med trasking i Oslos gater på jakt etter en gøy fest, en god konsert eller byens feiteste måltid. Latterkrampe, historier fra i går kveld, diskusjoner uten ende. Drømmer, båtpuss, prøving, feiling, kryssing av hav, bratte læringskurver. Av og til har det vært mer stormer enn stille, og dagene der alt virker synkende har tårnet seg opp. Det er ikke alltid det er like lett å flyte. Men her sitter vi, da. Langt ute i havet i et liv vi har bygget helt selv, på vei ut for å utforske nye spennende øyer med vår egen båt. Jeg håper og tror vi har funnet en vei som drar oss bort og vekk og videre til noe som er bedre for oss. Jeg håper det neste året er litt greiere med deg, med oss, med Paloma. 

Kliss alert

Kjære Emilie. Du er så sterk, så modig og så entusiastisk. Ingenting kommer i veien hvis du bare vil. Du er ekspert til å finne løsninger på ting som jeg ser svart på. Du jobber alltid for å søke, utforske og forstå nye ting. Du oppmuntrer til å utfordre grenser. Jeg kjenner ingen andre som er like opptatt av at et vennskap skal jobbes frem til å bli meningsfullt, du er ekspert på den gode samtalen. Jeg inspireres av din evne til å være sosial, til å alltid møte nye bekjentskaper eller gamle venner med smil og latter. Selv på de aller mørkeste dagene kan du lyse opp tilværelsen med å bare være deg. Jeg er uendelig glad i deg, og gleder meg til å tilbringe hver eneste dag på tur med deg de neste årene.

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Hurra for verdens beste kaptein Kreyberg <3

Kjærlighet fra din matros

 

PS: nå legger vi (endelig) ut fra Las Palmas for å seile mot de små, vestlige Kanariøyene La Gomera, Palma og El Hierro. Følg med på trackingen!

Følelser og farvel

Nå begynner det virkelig å bli på tide at vi kommer oss avgårde fra vi fra Las Palmas og Gran Kanaria. Vi setter kursen mot La Gomera. Der håper vi å finne mindre turister, mer natur og mer overskudd til å kvitte oss med punkter på todolista. Vi har vært her i to uker, og har nesten gått litt fra vettet de siste dagene. I går var vi på IKEA for å handle litt diverse vi trenger for å lage system og gjøre båten hyggeligere. Da vi kom hit til Las Palmas, la vi oss på anker innerst ved stranden mellom to av byens marinaer. Det var halvannen uke til avreise på regattaen Atlantic Rally for Cruisers, ARC, og hele byen var full av seilbåter. Regattaen tiltrekker seg omtrent 250 båter, som krysser Atlanterhavet sammen. Alle båtene skal være i Las Palmas de siste ukene før avreise. Da står sikkerhetssjekker, faglig påfyll og klargjøring av båt på programmet, selvfølgelig i kombinasjon med fester, parader, utkledningskonkurranser og den daglige ølen til solnedgangen. Det hele er litt av et sirkus.

IMG_0705.JPG

Vi kom til Las Palmas og var overlykkelige over å få møte igjen Hakuna Matata og Marlene, som vi seilte med Farsund-A Corunã, og å fortsatt få tilbringe tid sammen med Babette, som vi møtte i Porto og har seilt sammen med siden. Vennskapene vi får på turen er preget av omstendighetene, menneskene ville vi trolig aldri blitt kjent med om vi ikke alle var på langtur. Til felles har vi dette ene, store prosjektet, langturen, som er mer vanvittig enn alt vi alle har gjort ellers i livet. Om vi har noe annet til felles, er ofte ikke så viktig, for vi blir aldri ferdige med å snakke om vinden, havet, oppturer og nedturer, seil, frykt, opplevelser, drømmer, neste langturprosjekt.

Uvanlig Atlanterhavsvær i slutten av november. Hvor er passaten? 

Uvanlig Atlanterhavsvær i slutten av november. Hvor er passaten? 

Hakuna Matata seiler ikke ARC, og reiste videre for å ha en uke sør på øyen sammen med Johannas familie. Før de reiste, hadde vi flere fine dager sammen. Siste kveld stod Løvenes konge på tapetet, de hadde aldri sett den før. Stor suksess! Både Marlene og Babette seiler ARC. Fordi vi ikke skal krysse havet før etter nyttår, er det ikke godt å si når vi ser dem igjen. De siste dagene sammen bar preg av å skulle utnytte alle døgnets ledige timer til å være sammen, i tillegg hadde både de og vi nok å gjøre med båten. Herfra tar det tre, fire uker å krysse Atlanterhavet. Det tilsvarer omtrent alle seilaser vi har hatt hittil på mer enn ett døgn, slått sammen. En så lang seilas krever sitt av forberedelser av båt og mannskap. Man skal handle mat, bunkre diesel og vann, gå over rigg og sikkerhetsutstyr, kvalitetssikre systemer for kommunikasjon med omverdenen, sjekke vær, planlegge rute og hundre andre ting. Det er ikke få ganger det har blitt snakket om at passaten er stødig uvanlig tidlig i år, dog litt svak / oi, nå er det vindstille midt på Atlanterhavet / hvor mye nedbør og torden er det i lavtrykket nord for stilla, og hva skjer når lavtrykket har passert, tro? 

Babette med menn før avreise over Atlanterhavet. (Najad320 er kliss lik vår HR312.) 

Babette med menn før avreise over Atlanterhavet. (Najad320 er kliss lik vår HR312.) 

Rune er en sprek, godt gift, 60 år gammel mann, med kone i Bergen og to voksne barn. Laila kom på besøk på Madeira og hele familien samles til jul i Karibia, 7. mars har de vært gift i 32 år. Da vi møtte Rune og Babette i Porto hadde han foreløpig ingen til å seile over havet sammen med seg. Ingen grunn til panikk, i Las Palmas er bryggene fulle av ivrige backpackere på jakt etter sitt livs eventyr. Plakater skrives, I can cook clean am sailor, CVer printes og henges på alle flater langs promenaden. Vi hadde plukket opp en post fra en ivrig seiler med to måneder ekstra ferie som ville over havet i den norske langturgruppa på Facebook, foreslo for ham at han skulle ta kontakt med Rune. Han skrev melding til oss, og litt frem og tilbake senere - inkludert en detour om en Irsk ketch uten sakene på stell og en sjøsyk, sovende franskmann - mønstret Audun på sammen med Rune i Babette. Siden har vi spist flere måltider med dem, enn alene. Vi har hatt stor glede av å bli kjent med dem begge. Nå jobber vi for å få med oss Babette gjennom Panamakanalen og inn i Stillehavet til våren, og der ønsker vi oss besøk av Audun.

Ved siden av Babette, lå en annen norsk båt, New Deal. Den seiles av en livsglad, voksen, guttegjeng fra Sørlandet. Roald og gjengen er alltid i godt humør og byr stadig på kaffe eller annet å drikke. En dag mens vi fremdeles lå på anker, ble jeg sittende hele dagen i båten deres for å jobbe på dataen mens de var på land - vi har ikke akkurat overflod av strøm i båten. De er gjestfrie og skikkelig trivelige folk. Lørdag kveld var det fyrverkeri for å markere siste kveld på denne siden av dammen for ARC-seilerne. Vi hadde besøk av gjengen fra Babette til middag hos oss, sammen med Gustav fra Divina Remi. Når vi nå sier farvel til Las Palmas, legger vi også bak oss noen av turens så langt beste kvelder, med skikkelige samtaler til langt på natt og ekte latterkrampe.

YB Races lar oss følge ARC-vennene våre over havet, minutt for minutt.  

YB Races lar oss følge ARC-vennene våre over havet, minutt for minutt.  

Søndag pilte vi rundt og sa hadet, seil trygt, kos dere og på gjensyn til alle vi kommer til å savne. For vi gjør virkelig det, savner seilevennene våre når de seiler andre steder enn oss. Søndag var en festdag, med korps, tilskuere, flagg og sprell. Det var en festdag med et hint av sorg, får vi noen gang igjen tilbringe tid med disse fantastiske menneskene? Jeg ble med Gustav ut i jollen for å overvære starten fra sjøen. Det var et spektakulært syn. Vi snakket om at vi måtte være forsiktige og holde god avstand til båtene, for det var himla mye båter på liten plass. Få meter unna oss kræsjet dessverre to båter, og jentebåten Hot stoff ble så skadet at de måtte kjøre inn igjen til Las Palmas. De er en del av noe som heter Girls for sail, og kvinnskapet hadde betalt mye penger for å få lov til å seile regattaen. Vanvittig uflaks!

Nå er ARC-båtene byttet ut med andre langturbåter, og mange av de vi seilte med sørover i Portugal er på vei hit. Så selv om vi savner de som har reist, gleder vi oss til å se igjen de som kommer. Sånn er altså livet som langturseiler. Torgeir kom på lørdag. Han trives godt, men det krever litt tilpassing å finne langturtakten. Det har vi sett både på ham og andre av de som har mønstret på her uten å ha seilt hit. De er litt mer utålmodige, litt mer opptatt av å få ting gjort, litt mindre bedagelige... Min bursdagsuke har begynt, og vi prøver alt vi kan å normalisere bursdagen og gjøre den trivelig. 

IMG_0692.JPG

Torgeir

Møt Togga! Han er ett av verdens aller beste mennesker, og vi har den store glede av å få ha ham ombord i mer enn tre måneder. Torgeir er vanligvis glad. Han er verdensmester på å lytte og prøve å forstå, uten å alltid skulle gi råd. Han er flink til å spille bass og kan masse om musikk og setter alltid på ting det er bra å gjøre på. Han er den flinkeste vi kjenner til å vite forskjell på ting han kan gjøre noe med og ting han må akseptere som de er, og å faktisk akseptere det han ikke kan gjøre noe med som de er. Han er tålmodig og snill og gøyal. Han er kapteinens aller beste bestekompis og ett av de menneskene vi har det best med å være rundt. Vi håper han kan lære oss å bli like chill som han er. I bytte skal vi lære ham å seile. Først noen uker cruising på Kanariøyene, deretter ned til Kapp verde og over Atlanterhavet til Karibien. HURRA.

Bonus: se på ham, da. Han er jo åpenbart helt rå. (Selv om han nå dessverre/heldigvis har fått tilbake fortann.)

FullSizeRender.jpg

Even long distance sailors have everyday lives

 

Plutselig har vi vært i Las Palmas i halvannen uke. Jeg tror det er på tide å si at vi har begynt å bli langturseilere, på ordentlig. Begrepene tid og hverdag fylles med ny mening. Det føles som at vi nettopp kom hit og at vi har vært her en evighet. Vi forsøker å kombinere jobben det er å ta vare på Paloma med sosialisering og andreting vi har lyst til. Rundt oss forbereder våre nye venner seg på å krysse Atlanterhavet. ARC reiser førstkommende søndag, og ingen får nok av å diskutere proviantering, vær, navigasjon, seil eller andre båter i det evinnelige. Vi får heller ikke nok av å være sammen med de andre seilerne, særlig våre venner i Marlene, Babette og Hakuna Matata blir det trist å si farvel til. (Kanskje ser vi dem ikke igjen før vi kommer hjem til Norge?) Dagene forsvinner raskere enn vi får det med oss.

Middag med to av favorittbåtene

Middag med to av favorittbåtene

Vi har to typer hverdag. På havet, når vi er underveis, henger døgnene sammen i en lang dag. Nesten som om hele etappen blir redusert til en følelse, det er vanskelig å skille dagene fra hverandre. Fordi en alltid må være våken for å passe på kurs og seil og holde utkikk etter andre båter, deler vi døgnet mellom oss. De etappene der det bare har vært Elise og meg, har vi ikke sett hverandre til mer enn de to felles måltidene vi forsøker å lage hver dag. Så langt på turen har det vært ganske kaldt på nettene, og nettene har blitt lengre jo nærmere ekvator vi har kommet. Sammen med frisk luft, bølger, vind og opplevelser har timene på vakt krevd nok til at vi sover den andre halvdelen av døgnet. Hver gang vi har vaktbytte skriver vi posisjon, fart, kurs og en setning om de siste timene i loggboken.

Lykkelig, alene med havet

Lykkelig, alene med havet

Timene vi får for oss selv på vakt nytes, vi stirrer i timesvis på havet, stjernehimmelen, månen, solen, bølgene, fuglene. Vi leser, og forsvinner inn i andres opplevelser. Vi skriver dagbok og prøver å gjøre mening av alle følelsene. Vi sender tekstmeldinger med familie, venner og nye bekjentskaper på satelitttrackeren. Vi justerer seil, kurs, prøver å gjøre det mer behagelig å være underveis eller komme raskere frem til mål.

Det var revolusjonerende for Elise og meg å dele døgnet på tre, da Vilde var med fra fastlandet og hit. Å kutte antall timer på vakt i løpet av ett døgn fra tolv til åtte timer, reduserte også søvnbehovet fra ti-tolv til seks-sju. Plutselig hadde vi overskudd til å henge ut med hverandre, snakke om det vi så rundt oss, begynne å gruble i fellesskap på diskusjonstemaer uten fasitsvar. Ligge på dekk i sola og lese når ikke vi var på vakt, lage enda ett ekstra felles måltid. Selv om vi trives veldig godt med timene alene på vakt, var dette enda mye bedre. Særlig på natten fikk vi noen timer alene, nok til å sette pris på å være sammen på dagtid. Luksus. Jeg er takknemlig for at vi er tre på de videre etappene også.

Tid til å slappe av på dekk underveis

Tid til å slappe av på dekk underveis

Når vi legger fra land er det godt å endelig komme ut på havet, og for hver gang vi gjør det blir det mer gøy og mindre usikkerhet. Alle vet hva som skal skje og hva som er forventet av dem. Vi er enige om rytmen. Vet hva vi liker å spise, hva som passer som snacks, hvor mye vann og annen drikke vi bør få i oss per døgn. Så nærmer vi oss land, og det er deilig å endelig få fast grunn under føttene. Der må vi imidlertid også balansere flere ønsker og behov. Elise sover mer enn jeg forstår at går an, jeg sliter med å sove i det hele tatt. Vi vil oppleve stedet vi kommer til, kanskje bli kjent med noen derfra? Jeg blir stressa av tanken på å gå glipp av å oppleve stedene vi besøker. Vi lå en uke i Porto og var i byen tre ganger, i surfebyen Peniche hadde vi helt glemt å gå på stranden før s/y Mila kom og minnet oss om det, i Lisboa så vi såvidt noen severdigheter i løpet av den drøye uken vi lå der. Vi er altså ikke alltid så flinke til å oppdage, litt for ofte er alt vi orker å ligge på dekk og uten å gjøre noe som helst. Og våre nye venner er, nesten uten unntak, andre langturseilere.

Det andre vi må gjøre i havn er å ta vare på båten og hverandre, gjøremålsliste og løpende vedlikehold. Da Vilde var her ble hun til stadighet frustrert over at vi brukte mer tid på å snakke om hvor slitsomt det var med alle punktene på gjøremålslisten, enn vi brukte på å krysse ting av listen. Jeg tror kanskje det har skjedd fordi vi har oppdaget at uansett hvor mye vi gjør, blir listen aldri kortere enn en A4-side. Det kommer stadig på nye punkter. Vaske skuteside, installere batterimeter, skaffe oss solceller, feste toalettet, bytte pakning i pumpen, smøre vinkjenner, finne plass til alle tingene våre.

"Mååå vi gjøre noe fornuftig i dag?"  

"Mååå vi gjøre noe fornuftig i dag?"  

Hverdagen ombord preges av svært begrenset plass. På havet er våre 31 fot, 9,42 x 3,08 meter, hele vår verden. Der trenger vi ikke noe mer plass, Paloma går godt i sjøen og takler vind som en helt. Men når vi er i land, blir det merkbart at vi mangler noen kvadratmeter. Vi har ikke nok plass til at ting kan få faste plasser. (Eller har vi for mange ting?) Underveis pakker vi piggen, Elises soverom, full av ting som ikke får plass andre steder. Seil, vann, esker med diverse. Når vi kommer i havn må alt det få nye plasser før hun kan legge seg inn der igjen. Det er et evig puslespill. Et evig rot. De siste dagene har vi gått gjennom klærne våre. Det er på tide å vaske og pakke bort ullundertøy og de varmeste ullgenserne. Og å kvitte seg med de klærne og skoene vi ikke bruker. Jeg er spent på om vi noen gang får orden, eller om vi noen gang blir komfortable med å ikke ha det.

TAKK!

Nå har vi ringt og sjekket og undersøkt. Billigmerke? Ny Volvo? Yanmar? Her i Las Palmas herjer ARC-feberen for fullt. Alle sjappene har angivelig skrudd opp prisene for å tyne så mye de kan ut av pengesterke seilere som betaler for å seile langturregatta herfra til St. Lucia i Karibien. Yanmar er definitivt dyrere enn Volvo, vanskeligere å installere og er helt tydelige på at de ikke har tid til oss før etter at ARC-båtene har reist. Volvo er litt billigere for motor, angivelig latterlige billige på installasjonen, alt i alt kommer en ny Volvomotor på omtrent hundre tusen kroner. 100.000,- Det er mye penger, det, selv om det sannsynligvis ville kostet omtrent det samme i hjemme. Men så er det så mange men dette kan komme i tillegg, at jeg blir helt svett. Betaler vi ekstra for å løfte båten? Må vi ha nye deler til eksosanlegget? Noen totalpris er det umulig å få.

Vi forsøker å få tak i Volvo i Norge eller Sverige, for å høre om de har noe å bidra med, men foreløpig er det vanskelig å få svar. Billigmerkene snakkes det godt og dårlig om i samme pust. Sannsynligvis vil vi måtte støpe nye motorfester, som koster mye penger. Alt i alt høres det ut som at konsensus er at det er for lite motor for for mye penger dersom man ikke kan gjøre alt selv, og det kan vi ikke. Foreløpig konklusjon er derfor at vi helst vil ha en ny Volvo.

I mellomtiden har mange av dere der hjemme bidratt med noen eller mange kroner, vi er vanvittig takknemlige for hver eneste krone. Mange av dere sender også oppmuntrende ord og meldinger som treffer oss midt i hjertet, tusen takk for det. Tilsammen har dere vippset og overført et betydelig beløp. Det gjør hele denne situasjonen mer levlig, og det sannsynliggjør at vi på tross av motorbyttet kan ha råd til tre år på tur og Stillehavet. Bare vi kommer gjennom Panama-kanalen, har blitt det nye mantraet. På andre siden finnes det ikke noe særlig å bruke penger på. Der er det vind å seile i, så vi trenger egentlig ikke motor eller diesel. Havneavgifter er så å si ikke-eksisterende. Mat og drikke koster restene i bunn av lommen. Vi må bare komme oss gjennom mars, og det ser faktisk ut til å kunne gå greit.

Men ja, enn så lenge er vi altså her. I Las Palmas, og forsøker å navigere oss frem gjennom motorjunglen. Jo lengre tid vi bruker på å bestemme oss, jo lengre tid tar det før vi kan reise herfra. Jo lengre tid det tar før vi kan reise herfra, jo mindre sannsynlig er det at vi får tid til å besøke Gambia. Hurra, sier foreldrene hjemme, for både ny motor og ett besøk mindre til fastlands-Afrika. På lørdag kommer vårt nye mannskap, Torgeir, og på søndag seiler vi trolig sammen med ARCen i omtrent halvannet døgn ut til El Hierro, den vestligste av Kanariøyene. Før det bør vi ha bestemt oss for og bestilt en motor. Kanskje det beste alternativet likevel er å velge ett av billigmerkene? De er jo stort sett laget på samme blokk, og reservedeler finnes som til traktorer – noe sånt, er jeg sikker på at jeg har hørt noen si.

OBS! Dere som vippser (til Fjerne farvann) eller overfører (til konto 1503.80.98478) mer enn 400.- må huske å sende oss telefonnummeret ditt hvis du vil sende sms med oss via satelitt og ha tilgang til posisjonen vår overalt i verden.

TAKK!

 

Takknemlige palomababes! 

Takknemlige palomababes! 

//////////

 

We are still in Las Palmas, and still haven’t made any final decision about what kind of new engine we want. There are so many good people, with good advice – we don’t know who to listen to. As of now, a new Volvo is in the lead for the best choice. It expensive, but the low rpms and the strong alternator are major advantages, in addition to easy instalment where our old one now sits.

Meanwhile, so many Norwegians has transferred a few or some more kroners to us. We are forever grateful for all the help from family, friends and strangers alike. It is truly heart-warming to be on the receiving end of all your kind words of encouragement, thank you!

The longer we wait before ordering a new engine, the longer it’ll be before it’s installed. The longer we wait, the longer we’ll have to stay at the Canary Islands. The longer we stay here, the less likely it is we’ll get to go to Gambia. Our parents are thrilled. On Sunday, we plan to join the ARC southwest-bound towards the westernmost island of the Canaries, El Hierro. Sometime bore that, we’ll have to decide on and order an engine.